Christian Tybring-Gjedde & Jan-Aage Torp i Dagen: «Boikott bringer ikke freden nærmere»

ISOLASJON: Det er bare Israel som stadig møtes med krav om total økonomisk og kulturell isolasjon, skriver innsenderne. Foto: Dagen-arkiv

Enkelte har tatt til orde for å utvide en boikott fra israelske bosetninger til å gjelde hele Israel. Særlig gjelder dette den politiske venstresiden. Det vil være kollektiv avstraffelse, ramme palestinske arbeidstakere og gjøre Norge irrelevant som fredsaktør. Samtidig vil det ramme norsk import og eksport av avansert teknologi.

Argumentet som fremsettes er at Norge først bør forby handel med israelske bosetninger, og deretter boikotte hele Israel dersom landets regjering ikke endrer kurs. Vi deler fortvilelsen over de sivile lidelsene. Men virkemiddelet som blir foreslått, er både dårlig begrunnet og egnet til å skade dem man sier man vil hjelpe.

For å legitimere sitt dramatiske grep fremstilles ICJs rådgivende uttalelse fra 2024 som avgjørende for alle de politiske og juridiske spørsmålene. Uttalelsen retter seg mot Israels politikk og tilstedeværelse i de okkuperte palestinske områdene. Den gjør imidlertid ikke Israel til en ulovlig stat. Folkemordsaken reist av Sør-Afrika er heller ikke endelig avgjort. Alvorlige anklager skal tas alvorlig, men de skal ikke omtales som rettskraftige konklusjoner før domstolen faktisk har konkludert.

Det avgjørende spørsmålet er dessuten hva en boikott vil gjøre i praksis. Før 7. oktober arbeidet et stort antall palestinere fra Vestbredden i Israel. I industrisoner og israelske bedrifter i området har titusenvis av palestinere hatt arbeid til lønninger som ofte ligger betydelig over nivået i områder styrt av Den palestinske selvstyremyndigheten. Når slike virksomheter rammes, er det ikke regjeringsmedlemmer i Jerusalem som først mister inntekt. Det er palestinske familier.

Dette velger aktivistene å overse og fremstiller det som om resten av den israelske økonomien fortsatt kan fungere. Det bommer på innvendingen. En politikk blir ikke mer moralsk av at skaden den påfører palestinske arbeidstakere er avgrenset. Dersom Israel svarer med mottiltak, blir sårbarheten enda større. Mesteparten av palestinsk eksport går til det israelske markedet. En handelskrig kan derfor få langt mer alvorlige følger for palestinsk økonomi enn for israelsk økonomi.

Boikottforslaget er også selektivt. Norge har valgt målrettede sanksjoner mot Russland, ikke en fullstendig blokade av alle russere. Videre opprettholder vi handel med en rekke land som anklages for grove menneskerettighetsbrudd. Likevel er det bare Israel som stadig møtes med krav om total økonomisk og kulturell isolasjon. Prinsipper må gjelde likt. Ellers fremstår de som politisk utvelgelse, ikke konsekvent menneskerettighetspolitikk.

Det er dessuten verdt å huske at Norge selv er tett knyttet til israelsk teknologi og kompetanse gjennom internasjonale verdikjeder, blant annet innen forsvars-, sensor-, sikkerhets- og høyteknologisektoren. En bred boikott vil derfor ikke bare være et utenrikspolitisk virkemiddel, men også kunne få konsekvenser for norske virksomheter og teknologimiljøer. Norge bør være forsiktig med å rive ned teknologisk og industrielt samarbeid som også kan ha betydning for vår egen sikkerhet og konkurransekraft.

I sin iver etter boikott overser mange aktivister den utløsende årsaken for den pågående krigen. Den 7. oktober 2023 drepte Hamas omkring 1 200 mennesker og tok over 250 gisler. Angrepet var ikke en fotnote, men et målrettet terrorangrep og et dramatisk brudd på en utvikling der flere arabiske land søkte normalisering med Israel. Det er også verdt å merke seg at krigen som utøves ikke er rettet mot palestinere, men mot terrorgruppen Hamas, som har infiltrert store deler av det palestinske samfunnet. Ingen ansvarlig israelsk regjering kan akseptere at en væpnet organisasjon som uttrykkelig vil utslette landet, beholder evnen til å gjenta angrepet.

Det fritar ikke Israel for plikten til å følge krigens folkerett eller til å beskytte sivile. Det gjør heller ikke enhver israelsk beslutning klok eller forsvarlig. Men en diskusjon om fred som ser bort fra Hamas, gislene, rakettangrepene og Israels sikkerhetsbehov, blir ikke balansert. Den blir virkelighetsfjern.

Det samme gjelder debatten om UNRWA. Palestinske sivile må få mat, medisiner, skolegang og beskyttelse. Samtidig må Norge kunne kreve full åpenhet om alvorlige anklager mot ansatte, undervisningsmateriale og mulig samvirke med Hamas. Å øke støtten uten tydelige krav til kontroll og reform er ikke solidaritet; det er å lukke øynene for risikoen for at en hjelpeorganisasjon også kan bli utnyttet av væpnede aktører. Hjelpen bør kanaliseres slik at den når sivile og ikke styrker ekstremister.

En historisk dimensjon som ofte mangler i denne debatten, er at flyktning tragedien i 1948 ikke bare rammet palestinerne. Samtidig som hundretusener av palestinere ble drevet på flukt eller forlot sine hjem under krigen, opplevde jødiske samfunn i flere arabiske land økende forfølgelse, diskriminering, vold, konfiskering og i enkelte tilfeller utvisning. I tiårene som fulgte forlot flere hundre tusen jøder arabiske land, mange under sterkt press. Dette var en parallell flyktning historie som også må være en del av den historiske forståelsen dersom målet er forsoning fremfor ensidig skyldplassering.

Det betyr ikke at den palestinske Nakba skal bortforklares eller bagatelliseres. FN anslår at mer enn 750.000 palestinere ble drevet på flukt i 1948. Men en seriøs historisk fremstilling må kunne romme begge folkets erfaringer – også den jødiske masseflukten fra arabiske land. Det antallet er enda høyere. At det i dag er estimert at det samlet kun bor om lag 12.000 jøder i arabiske land er ikke tilfeldig, men en dokumentasjon på manglende vilje til å akseptere religiøs pluralisme.

Norge har på få år svekket sin egen mulighet til å bidra. Regjeringen har lagt seg på en linje som i Israel oppfattes som ensidig, samtidig som norske politikere hevder at Norge skal spille en rolle i regionen. Resultatet er at kontakten og tilliten er redusert. Man blir ikke en relevant fredsaktør ved å snakke mest med den ene siden og moralisere overfor den andre. Diplomati forutsetter at begge parter mener det er verdt å ta telefonen.

Oslo-prosessen ga Norge en særskilt posisjon fordi landet kunne snakke med motstandere og legge til rette for praktiske kompromisser. Tre tiår senere kan vi konstatere at høytidelige erklæringer ikke har skapt fred. Varig forsoning må bygge på sikkerhet, ansvarlig ledelse, økonomisk utvikling og en gradvis endring av holdninger. Det krever også at palestinske myndigheter stanser glorifisering og økonomisk belønning av terror, og at Israel gjør reelle politiske valg som åpner for palestinsk selvbestemmelse.

Full boikott vil ikke svekke Hamas eller skape et mer ansvarlig palestinsk lederskap. Den vil kunne ramme sivile, arbeidsplasser og de samarbeidsflatene som faktisk kan bygge tillit. Skulle Norge igjen få muligheten til å spille en relevant rolle i regionen må økt handel inngå som sentral del. Videre må det stilles krav til begge parter, støtte palestinske sivile gjennom kontrollerbare kanaler og styrke arabisk-israelsk samarbeid som gir arbeid og gjensidig avhengighet.

Fred skapes ikke ved å gjøre to folk fattigere og mer isolerte. Den skapes når ekstremistene mister innflytelse, sivile får en fremtid å forsvare, og ledere på begge sider tvinges tilbake til forhandlingsbordet. Moralsk posering gjør vondt verre.

---

Alt KKNs arbeid baserer seg på frivillige gaver. Vi mottar ikke offentlig støtte. Vil du gi en gave til vårt arbeid? Klikk her for å velge en betalingsmetode. For å vippse til Oslokirken fra Danmark, Finland og Sverige kan du opprette en konto, og dernest vippse til Oslokirkens vipps-konto. Les her.