Uttalelser/Jan Hanvold tapte i PFU, men saken hører hjemme i domstolene

Jan Hanvold tapte i PFU, men saken hører hjemme i domstolene

Jan-Aage Torp
24. Mai 2017
Jan Hanvold tapte i PFU, men saken hører hjemme i domstolene

Tirsdag 23. mai holdt Pressens Faglige Utvalg (PFU) sitt møte der klagen fra Jan Hanvold på NRK for Brennpunkt-programmet «Pengepredikanten» ble behandlet.

Klagen ble raskt unnagjort, og Hanvold ble blankt avvist på alle punkter. Ikke en gang NRKs nettartikkel der det het: «(Hanvold) har samlet inn én milliard de siste femten årene. Minstepensjonister og uføretrygdede er de flittigste giverne. Samtidig har predikanten bygd opp et privat eiendomsimperium» førte til noen reprimande mot NRK. Tvert imot uttaler PFU at Brennpunkt-dokumentaren «Pengepredikanten» er «i kjernen av pressens samfunnsoppdrag», og PFU finner ingen presseetiske feil i NRK-programmet.

En enkel faktasjekk viser at Jan Hanvold har slett ikke beriket seg selv, men bruker innsamlede midler til å bygge opp og drive en mediavirksomhet som er det eneste eter-alternativ til NRK i dag. Her har nok PFU tatt parti med statskanalen mot en fremadstormende alternativ kanal. Spørs om ikke PFUs moralske gehalt har sviktet på dette punktet.

Jeg har ikke hatt befatning med Jan Hanvolds arbeid med å korrigere NRKs injurier og skjevheter, så jeg oppdaget PFU-klagen via mediene. Men jeg innrømmer at jeg ble skuffet fordi jeg kjenner PFU-systemet godt etter noen runder der selv. Jeg har både vunnet, tapt og inngått forlik, men det vesentlige er å forstå at PFU bedriver medienes selvjustis. PFU drives av mediene på deres egne premisser. Det finnes ingen overordnet ankeinstans, en «Medienes Lagmannsrett/Høyesterett» der man kan klage på behandlingen i PFU. Medienes egne medlemmer av utvalget velges tilsynelatende etter ikke-saklige kriterier for å balansere mellom de ulike aktører og fraksjoner innen Media-Norge. Dette har jeg fra noen av de fremste media-eksperter i hovedstaden. Offentlighetens representanter i utvalget velges knapt for deres klarsyn og moralske gehalt, men de får bekle verv som gir status. Jeg har vært usedvanlig lite imponert over deres arbeid, også når jeg selv har fått medhold.

Jan Hanvolds sak hører hjemme i domstolene med juridisk kompetanse og ansvar i forhold til norsk straffelov. Siden juni 2009 har vi hatt en paragraf i straffeloven som er lite påaktet, men som kommer til stadig mer anvendelse: § 269. «Redaktørens ansvar for innholdet i trykt skrift eller kringkastingssending».

Selveste straffeloven fastslår standarden. Redaktører som fortsetter sin fråtsing i menneskeskjebner og forvrengninger, vil bli stilt for retten, og må ta sin straff etter en skikkelig behandling i domstolene.

Jeg håper Jan Hanvold bringer sin sak innfor domstolene. Han vinner!

Powered by Cornerstone