Joni Eareckson Tada, kvadraplegiker - historien om min venn som fant livet verd å leve

Joni og Jan-Aage i 1978 (foto: Oslokirken)

1978 var jeg tolk under en uke-lang møteturne i Norge med den vakre og fremragende forfatterinnen og kunstneren Joni Eareckson (født 1949). De syv dagene formet meg for livet.

Joni (uttales «Johnny») brakk nakken i 1967 under en stupe-ulykke, og ble erklært kvadraplegiker (=lam i fire lemmer). Hun er lam fra skuldrene og ned. Hun måtte ha hjelp til det meste. På turneen i Norge ble hun ledsaget av tre av sine søstre, som vasket og stelte henne, bar henne på og av rullestolen.

Da Joni kom til Norge hadde hun skrevet sin selvbiografi og sluppet sin første solo-plate.

Jeg ble selvfølgelig fascinert av denne rause, innsiktsfulle og livsbejaende kvinnen som trosset alle begrensninger for å leve sitt liv til det maksimale. Hennes glitrende formidlingsevne grep forsamlingene i norske pinsemenigheter og på Hedmarktoppens sommerstevne den sommeren 1978.

I 1982 ble jeg invitert i hennes bryllup med japansk-amerikaneren Ken Tada, som slett ikke var handikappet. De var som skapt for hverandre. Joni & Ken ble viet av den verdenskjente pastor John F. MacArthur i megakirken Grace Community Church i Sun Valley, California. Vielsen brakte himmelen til jorden. Det var fullt av rullestoler over alt. Én-armede krigs-veteraner. Syke og handikappede av alle slag. Det var mye tårer og latter den dagen i det nydelige Sør-California-været.

I 1989 traff jeg Joni igjen, denne gangen i Manila, Filippinene der hun var en av talerne på den store Lausanne II-kongressen. Det var et hjertevarmt gjensyn der hun ropte høyt da hun så meg: «Jan-Ohrgg»! Hennes amerikanske uttale av mitt navn var uhelbredelig hehe :-)

Idag er Joni en verdenskjent, bestselgende forfatter og kunstner. Jeg har ikke møtt henne siden 1989, men jeg gleder meg til Aina & jeg får treffe henne igjen om ikke lenge.

Joni lærte meg at lidelsen er en Guds mulighet til å oppleve nåde og velsignelse. Min tenkning ble formet for livet da jeg som 21-åring tolket for henne, spiste måltider og kjørte på kryss og tvers i Norge.

I 2007 rammet tragedie meg. Jonis vitnesbyrd og eksempel har hjulpet meg til å forstå, akseptere og gå videre med smerten, både fysisk, sjelelig og relasjonelt.

Jeg skrev mange ganger flotte reportasjer om Joni i ukebladet Familien, og i avisene Vårt Land og Korsets Seier. Aller best liker jeg overskriften fra min reportasje fra bryllupet i 1982 i ukebladet Familien: «Praise the Lord for rullestolen!» Den sier mye om en livsholdning og Guds storhet.

Jeg ble nok aldri enig med Joni i synet på guddommelig helbredelse. No problem. Joni tror nok ikke så veldig på det. Dét gjør imidlertid jeg.

Men vi forenes i synet på at Gud bruker alle omstendigheter til å vise sin nåde og storhet i våre liv, og at livet er verd å leve.

Jeg takker Gud for min venn, Joni!

Jeg fant en uttalelse av Joni om eutanasi som får ekstra mening når man kjenner hennes livshistorie: 

«Folk frykter smerte. Folk frykter døden. Frykten er det som har drevet frem eutanasi-lovgivning— men frykten må aldri bli fundamentet for sosial politikk. Det skal ikke være samfunnets rolle å hjelpe mennesker med å avslutte sitt liv. De fleste mennesker, når de er i livets sluttfaser, er redde for smerte, de er redde for forkastelse, de er redde for isolasjon. De ønsker ikke å være en byrde for sine familier. Men alle disse problemer kan løses ved f.eks. bedre smerte-håndtering, bedre støtteordninger, bedre familie-veiledning. La oss øse ressurser inn i å gjøre det lettere for folk å leve og ikke å dø» (Joni Eareckson Tada, forfatter og kvadraplegiker siden 1967)