Den 22. januar skrev jeg lederartikkelen med dobbelt-overskriften:  «En skammens dag for Norge - statsminister Erna Solberg vil utvise en forsvarer av barn og familier. Dette gjelder ikke militær, industriell eller økonomisk spionasje, men 550 polske barn siden 2013. Pluss Silje Garmo fra Norge.....»

Den 9. februar fulgte jeg opp med en ny lederartikkel: «Krigserklæring mot familiene fra barne- og familieminister Ropstad».

Igår kom den offisielle kunngjøringen fra Utenriksdepartementet om at Polens konsul Slawomir Kowalski er erklært persona non grata i Norge.

Da hadde allerede Konsul Slawomir sendt meg en tekstmelding en time før der det sto (på engelsk):

«Jeg er nettopp blitt erklært persona non grata. Jeg har 7 dager på å forlate Norge. Gud være med deg!»

Noen minutter etter at norsk UD kom med sin kunngjøring, gjensvarte polsk UD med en rettmessig kunngjøring om at Norges konsul i Polen er også erklært persona non grata.

Erna Solbergs moralske gehalt

Erna Solbergs moralske gehalt kan herved erklæres fallitt. KKN mener at hun bør vurdere sin stilling som statsminister.

Norges stolthet er barna. De fortjener vår hyllest og forsvar. 17. mai er vår skryte-dag der vi hyller renheten og uskyldigheten hos barna. Mens andre stater viser frem sin militære makt og politistyrken.

Erna Solberg har nå valgt å bruke rå makt mot en forsvarer av barna, Konsul Slawomir!

KrFs moralske sammenbrudd

Allerede etter 20 dager i regjering må KKN samtidig konstatere det moralske sammenbrudd i Kristelig Folkepartis regjerings-deltagelse. KrFs tre statsråder samt statssekretæren ved statsministerens kontor har ikke forstått alvoret i at Utenriksdepartementet utviser en konsul hvis «forbrytelse» er å forsvare barn, foreldre og familier.

Denne utvisningen skyldes ikke militær, industriell eller økonomisk spionasje!

Det er noe tragisk ved at utvisningen skjer i Oslo, byen som har Sankt Hallvard i byvåpenet.

Kvernstenen på Sankt Hallvard og Konsul Slawomir

Oslos byvåpen viser en gutt fra Drammen. Hallvard Vebjørnsson sitter der og forsøker å fortelle oss noe - med tre piler i den ene hånden og en kvernsten i den andre.

Den 15.mai 1043 står den 23-årige Hallvard Vebjørnsson ved sin båt og er iferd med å ro ned Drammensfjorden. Idet han skal ro fra land kommer en forskremt kvinne løpende. Hun er gravid, og slave. Og hun har hastverk. Kunne Hallvard ro henne over til den andre siden?

Tre menn følger etter henne, rasende. De anklager henne for tyveri, men hun hevder sin uskyld. Straffen er døden, og hun flykter for livet. Den unge Hallvard tror henne og ønsker henne velkommen om bord. Og av sted ror de.

Forfølgerne skyter etter dem fra land. En pil treffer Hallvard i halsen. Han dør. Båten mister farten, og forfølgerne griper kvinnen og dreper henne.

Så finner de en kvernsten, og binder den på Hallvard, og senker hans kropp ned i vannet. Kort tid etterpå flyter liket opp til overflaten - med stenen.

Han begraves i Lier, og legenden sier at mirakler snart begynner å skje ved hans grav. Folk begynner pilegrimsvandringer til Hallvards grav. De hevder å finne styrke og mot der.

Senere blir levningene flyttet til Oslo, en liten kjøpmannsplass som gradvis utvikler seg til en by. Her blir kisten oppbevart i Oslo Domkirke da den er ferdigbygd i 1130, som derved får navnet Sankt Hallvards Kirke. Da Oslo blir bispedømme, blir Hallvard byens skytshelgen, og siden har han vært i Oslos byvåpen.

Hallvard Vebjørnsson, forsvarer av de forsvarsløse, blir «Sankt Hallvard».

I andre byer i Norge er helgnene de mektige konger og krigere, men i Oslo et det en mann som ganske enkelt gjorde noe godt, og ofret seg selv.

Hallvards offer og godhet er en erklæring om Oslos bestemmelse og kall: Å gjøre godt, å forsvare de forsvarsløse, å være en tilfluktsby i Norge og verden.

Erna i Tigerens rolle

Oslo er også kjent som «Tigerstaden», noe som kommer fra et dikt ved vår nasjonalskald Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 om en farlig og ubarmhjertig by. «Byen med det store hjerte» hadde en ironisk undertone da Arild Haga skrev originalsangen til en teaterrevy for russen i 1938, og ironien er blitt bevart i bruken av «Tigerstaden» i de etterfølgende årene..

Vi tror fortsatt at Oslo er Godhetens by, ikke Tigerstaden! Men Erna Solberg har valgt Tigerens rolle idet hun forsøker å kvitte seg med en godhetens konsul ved å utvise ham.

Problemet for Erna er at Konsul Slawomir vil stadig komme til overflaten. Problemet går ikke bort, fru statsminister!