Derfor kan KKN-modellen medvirke til forvandling av Norge!

Kristen Koalisjon Norge (KKN) har alltid vært en relasjonell bevegelse der brødre og søstre står opp for hverandre. Dette var vår eksistensberettigelse fra første stund. 

Da KKN startet i 1993, kom en gruppe kristenledere sammen som ble knyttet sammen i inderlig vennskap og omsorg for hverandre. Det var dette som gjorde at et av Emanuel Minos´ siste ønsker noen uker før han fikk hjemlov i 2014, sagt i samtale med undertegnede, var: «Kan du ikke starte KKN igjen, kjære Jan-Aage.» Jeg svarte lavmælt og med hoderisting: «Jeg orker ikke....»

Men i desember 2016 ga Finn Jarle Sæle meg en oppmuntring til å restarte. «Vi gjenopptar arbeidet der vi slapp for 15 år siden!» sa han. Da sa jeg JA.

Økonomisk

KKN var økonomisk og juridisk under Seierskirken i Lillestrøm, som jeg grunnla og ledet i 1990, men årsaken til at vi lyktes, var at vi alle bidro etter beste evne. I tillegg til Seierskirken var det Evangeliesenteret som bidro aller mest. Ludvig Karlsen og hans Lise investerte i våre bokprosjekter og folkemøter. Ludvig betalte flere av mine internasjonale reiser, og i noen år sørget han personlig for at jeg fikk lønn. Ludvig sa til meg: «Den type jobb du gjør er det ingen menighet som klarer å betale for!» Den visjonære Ludvig Karlsen hadde 100 prosent rett. I etpar år før hans død i 2004 hadde vi også våre kontorer og virksomhetslokaler på Evangeliesenterets landskontor i Oslo, kostnadsfritt.

Stilte opp for hverandre

Under et styremøte for KKN på Hotell Norge på Høsbjør ved Brummunddal i april 2000 ba Ludvig meg innstendig om å trappe opp, og ikke trappe ned, som jeg ønsket etter at kun Ludvig, Emanuel og Arvid hadde forsvart meg da media-Norge, kristen-Norge og Stortinget kritiserte meg i ukesvis for min stillingtagen overfor den homofile livsstil. Men oppmuntret av Ludvig, Emanuel og Arvid, gikk vi på.

At vi stilte opp for hverandre, var avgjørende. Fra 1993 til 1999 sto vi last og brast opp for vår kjære bror i Bergen, Finn Jarle, i hans kamp om redaktørkrakken i avisen Dagen. Selv var jeg ansvarlig for å fremforhandle trykkeriavtaler for Dagen med Romerikes Blads trykkeri i Lillestrøm, og Emanuel og jeg dro med Finn Jarle til Sverre Larsson i Stockholm for å forsøke å lage en samarbeidsavtale med den svenske avisen Dagen. Mangt et arbeidsmøte for avisen Dagen Bergen fant sted i 1994-1995 i den torpske stue i Lillestrøm, ledet av Steinar Harila & Co. 

Da Ludvig & Lise kom under vedvarende angrep fra avisen Vårt Land i 2002-2003, gråt vi med dem, og  vi forsvarte dem i avisspaltene. Kanskje det var dette råkjøret som knekte Ludvig så altfor tidlig i 2004?

Tillitsbygging

Det var det tillitsbyggende arbeidet mellom kristenledere som gjorde at KKN fikk innflytelse på 1990-tallet. Selv drakk jeg kaffekopp på kaffekopp i fortrolige samtaler på MF, Fjellhaug og Norrøna, på Hedmarktoppen og Østerbo, og i prestegårder over hele landet. Her lærte vi å stole på hverandre. Vi lærte å kjenne hverandre etter ånden. Vi lærte oss å holde løfter. Et håndtrykk betydde noe. Et ord betydde også noe. Det engelske ordtaket «My word is my bond!» (=«Mitt ord er min sikkerhet!») betydde noe for oss. Slik MÅ det være!

Her er KKN også i 2018. Vi er ikke en bevegelse som baseres på mediautspill og overfladiske deklarasjoner. Tvert imot, vi jobber langsiktig og grundig. Det meste av hva KKN gjør i 2018, er det ingen andre som vet noe om. Det står ingen ting om det i våre nyhetsbrev. Det er ikke en gang et bilde på Facebook, Instagram eller Twitter.

Derfor kan KKN-modellen medvirke til forvandling av Norge i 2018!

(Det er forresten nesten presis samme modell som vi har benyttet for å bygge opp European Apostolic Leaders gjennom de siste fem årene!)