Kallet til å bekjempe partnerskapsloven for homofile

Lederartikkel i Aftenposten den 7. mai 1992

Den 5. mai 1992 leste jeg en nyhetsmelding i Aftenposten

som sjokkerte meg: Regjeringen til statsminister Gro Harlem Brundtland ville legge frem et forslag for Stortinget om å gi homofile og lesbiske «lovregulert samliv på linje med ekteskap». Regjeringen forsikret at homofile ikke ville få bruke Den norske Kirke til dette, og heller ikke gis anledning til å adoptere barn. KrFs Kåre Gjønnes ga betryggende signaler. Men allerede den 7. mai bagatelliserte Aftenposten bekymringene.

Jeg  ble rystet inn i sjelen. Jeg hadde aldri tidligere engasjert meg i slike saker, men denne dagen ble jeg tent til handling.

Jeg ringte Emanuel Minos og Kåre Kristiansen. Begge utfordret meg til å ta initiativet til å mobilisere til motstand. Jeg følte meg ukomfortabel, men det opplevdes riktig.

Den 5. september 1992 arrangerte vi på Jernbanetorget i Oslo vårt første Folkemøte mot Partnerskapsloven, og en av tilhørerne var MF-professor Arvid Tångberg. Umiddelbart etter møtet kontaktet Tångberg meg og stilte seg til rådighet.

I løpet av noen måneder førte dette til dannelsen av Kristen Koalisjon Norge (KKN). En folkebevegelse var blitt født.