Ludvig Karlsen & Jan-Aage i 2002, og Emanuel Minos & Jan-Aage i 2007

I mars 2000 ble det vist en film på TV2 som var sterkt kritisk til mitt arbeid for å hjelpe homoseksuelle til å endre legning. «BE - Skitne, Syndige Meg».

Filmen ble kåret av TV2 til beste dokumentar, Gullruten 2000, og ble oversatt til mer enn 30 språk og vist i bortimot 100 nasjoner. 

Gullruten

Gullruten er TV-bransjens festkveld der TV-ekspertene utdeler priser for diverse TV-kategorier og aktører. 

Det er nokså kvalmende å se selvforherligelsen blant norske TV-aktører.

Her er det innavl hele veien.

Vi vet hva som skjer med en slekt hvis det blir for mye nært slektskap i de inngåtte relasjonene.... Den fordummende virkningen av innavl i norsk TV har vært merkbart i Gullrutens 21-årige historie - og skygger for alle gode programmer som produseres.

Gutten er aldri blitt funnet igjen

Denne filmen ble laget av noen homoaktivister som hadde laget «dokumentaren» om en ung gutt, Bjørn Erik, som angivelig var hemmelig homofil, og som angivelig skal ha overvært et folkemøte mot den homofile partnerskapsloven som jeg ledet i Spikersuppa i Oslo i 1993. Etter dette møtet skal Bjørn Erik ha forsvunnet, men ble aldri funnet igjen. Ikke en eneste levning.

Jeg hadde aldri hørt om gutten

Filmen hadde navnet «BE - Skitne, Syndige Meg», som kom av navnet Bjørn Erik - BE. Storyen ble presentert om at jeg nærmest hadde drevet Bjørn Erik til selvmord. Sannheten var at jeg hadde aldri møtt Bjørn Erik, og heller aldri hørt om ham.

Det ble satt igang en massiv forfølgelse mot meg etter programmet som gikk i beste sendetid på TV2, og det ble behandlet endog i Stortingets spørretime. KrFs stortingspolitikere var ikke det spøtt bedre. Det var daglige angrep mot meg i ukesvis. Dagbladet kjørte flere forsider.

Jeg kunne nesten ikke vise meg utendørs. For mine barn var det forferdelig.

Mediamessig fikk jeg kun støtte av avisen Dagen og pinsevennenes ukeavis Korsets Seier.

Ingen vet om gutten var homofil

26 år etter at Bjørn Erik forsvant, og 19 år etter at «BE - Skitne, Syndige Meg» fikk Gullruten, er det ingen som vet om Bjørn Erik døde. Man vet ikke engang om han hadde vært homofil. Det var en hypotese, en teori, en gjetning. Bygd på en søsters vurderinger. 

En kjenning av meg som hadde kjent Bjørn Erik frem til hans forsvinning i 1993, har fortalt  meg at det kan være helt andre grunner til at han flyktet, sklftet identitet, og aldri mer tok kontakt.

Uansett er det forferdelig at en prisbelønnet «dokumentar» baserte seg på spinnville gjetninger - ikke en gang på indisier. Og alt for å ramme meg ved mediegapestokk og forfølgelse.

Usvikelig venn: Emanuel Minos

Jeg glemmer ikke da den timelange «dokumentaren» var nesten ferdig i beste sendetid denne lørdagskvelden imars 2000, så ringte telefonen.

Jeg tok den, og stemmen sa:

«Jan-Aage, det er Emanuel her. Du gjorde en enestående innsats, og du skal ikke være redd. De var stygge mot deg, men jeg står helt med deg!» 

Usvikelig venn: Ludvig Karlsen

Straks samtalen med Emanuel Minos var ferdig, ringte telefonen igjen:

«Hei, Jan-Aage. Det er Ludvig. Dette gikk veldig bra! Jeg syns du svarte godt. Du satte dem på plass. Nå vil de sikkert kjøre enda mer mot deg fremover, men dette skal gå bra. Du er rett mann på rett plass!»

Ludvig Karlsen og jeg la deretter på røret.

Jeg satte meg i sofaen hjemme. Det sivet inn i min ensomme sjel: Emanuel og Ludvig støtter meg. Herren strider for oss!

Emanuel Minos og Ludvig Karlsen var de første medlemmene i Kristen Koalisjon Norge (KKN) da vi startet i 1993. Emanuel & Ludvig satte standarden den gangen, og dette er fortsatt vår standard: Vi står med vennene i åndskampen på nødens dag.