Barnevernets røtter er fra marxismens antifamilie-ideologi

Marx & Engels

Barnevernets røtter går 170 år tilbake i tid. Ikke minst var det arbeiderbevegelsens foregangspersoner som ville utvikle særskilte oppvekst-ordninger for barn, ofte løsrevet fra familien. De var inspirert av Det kommunistiske manifest (forfattet av Karl Marx og Friedrich Engels,1848) som fikk stor betydning for den internasjonale arbeiderbevegelsen gjennom historien, forteller norske Wikipedia. (Allerede i 1849 ble deler av Manifestet utgitt på norsk i Arbeiderforeningernes Blad, redigert av Marcus Thrane.)

Da Stortinget vedtok barnevernloven i 1953, revidert i 1992, var det marxistisk tankegods som gjennomsyret lovens verdier og paragrafer.

I 1992-1993 utviklet jeg en god relasjon med Fremskrittspartiets nestformann John Alvheim, som var formann i Stortingets sosialkomite 1997-2005. Hans kraftige oppgjør med barnevernet i 1995-1997 var først og fremst ideologisk betinget, og han fikk drahjelp av Carl I. Hagen og sitt eget parti, mens Kristelig Folkepartis representanter avviste oppgjøret og valgte en pragmatisk tilnærming til barnevernet - slik de gjør den dag idag.

Det er svært viktig å forstå barnevernets røtter. Når vi forenes i krigen mot overgrepene med ideologisk overbevisning i bunnlinjen, da vinner vi!

Marx om familien

Vi skal se hva Karl Marx og Friedrich Engels sa om familien, ekteskapet, foreldre og barn:

«Avskaffelse av familien!

Selv de mest radikale opphisser seg over denne kommunistenes skjendige hensikt.

Hva hviler den nåværende, den borgerlige familie på? På kapitalen, på privatervervelsen. Fullstendig utviklet eksisterer den bare for borgerskapet, men den kompletteres ved proletarenes påtvungne familieløshet og den offentlige prostitusjon.

Bursjoafamilien forsvinner naturligvis i og med at dette utfyllende element forsvinner, og til sammen forsvinner det hele i og med at kapitalen forsvinner.

Bebreider dere oss at vi vil gjøre slutt på foreldrenes utbytning av barna? Vi vedgår denne forbrytelsen.

Men - sier dere - vi avskaffer de mest dyrbare forhold, for vi erstatter oppdragelsen i hjemmene med en samfunnsmessig oppdragelse.

Men er ikke også deres oppdragelse bestemt av samfunnet? Ved de samfunnsmessige forhold dere foretar oppdragelsen under, ved mer eller mindre direkte eller indirekte innblanding, gjennom skolene osv.? Kommunistene finner opp samfunnets innvirkning på oppdragelsen, bare forandrer dens karakter, de unndrar den ham den herskende klasses innflytelse.

De borgerlige talemåter om familie og oppdragelse, om det dyrebare forhold mellom foreldre og barn blir enda mer motbydelig jo mer alle familiebånd rives over for proletariatet som følge av storindustrien, og barna gjøres til rett og slett handelsartikler og arbeidsredskaper.

Men dere kommunister vil innføre kvinnefellesskap, skriker hele borgerskapet i kor mot oss.

Bursjoaen ser i sin kone bare et produksjonsredskap. Han hører at produksjonsredskapene skal utnyttes i fellesskap, og så kan han naturligvis ikke tenke seg annet enn at denne felles skjebne likeledes vil ramme kvinnene.

Han aner ikke at det som det dreier seg om, er å oppheve kvinnenes stilling som rene produksjons - redskaper.

For øvrig er ingenting mer latterlig enn det gode borgerskaps hypermoralske forferdelse over kommunistenes påståtte offisielle kvinnefellesskap, det har eksistert nesten alltid.

Bursjoaene vil ikke nøye seg med at de har proletarenes koner og døtre til disposisjon, for slett ikke å tale om den offisielle prostitusjon. De finner dessuten stor fomøyelse i å forføre hverandres koner.

Det borgerlige ekteskap er i virkeligheten et hustrufellesskap. Man kunne da i høyden bebreide kommunistene at de vil innføre et offisielt, åpent kvinnefellesskap istedenfor det hyklerisk tilslørte. For øvrig er det en selvfølge at sammen med avskaffelsen av de nåværende produksjonsforhold vil kvinnefellesskapet som er utgått av disse forholdene, dvs. den offisielle og ikke-offisielle prostitusjon, også forsvinne.»