KKN taler/KKN-bloggen/Psykolog-spesialist Einar C. Salvesen: Makt og avmakt

Psykolog-spesialist Einar C. Salvesen: Makt og avmakt

Omsorgsovertakelser: Dysfunksjonelle trekk ved barnevernssystemet?
Einar Columbus Salvesen
02. Mai 2018
Psykolog-spesialist Einar C. Salvesen: Makt og avmakt

(Oppdatert utgave 2. mai 2018)

Det er over årene utarbeidet et imponerende system av statlig og kommunalt regelverk, institusjoner og tiltak for å sikre flest mulig barn best mulig omsorg. Idealene er skyhøye og intensjonene de aller beste. Der det foreligger antakelser eller kunnskap om at barn ikke blir tilstrekkelig ivaretatt i hjemmet, kan barnevernstjenesten gå til akutte eller planlagte omsorgsovertakelser. Barn fjernes fra sin biologiske familie og plasseres i beredskapshjem, fosterfamilier eller institusjoner. I en god del tilfeller er begrunnelsene velfunderte og åpenbare. Vi vet det finnes hjerteskjærende tilfeller med grov omsorgssvikt, vold eller overgrep som rammer barn. I disse sakene er vi alle glade for at det finnes et handlekraftig barnevern her i landet.

Som sakkyndig oppnevnt av retten/barnevernet, som fagkyndig meddommer, samarbeid og veiledning av barnevernskontorer, samt gjennom min kliniske praksis har jeg imidlertid fått detaljkunnskap i en rekke enkeltsaker og erfaring om hvordan dette systemet fungerer i alle ledd. På denne bakgrunn stiller jeg meg følgende spørsmål: Men er det også slik at det finnes et ukjent antall barn som tas ut av hjemmet på feil grunnlag?

Mangler barnevernet den nødvendige kompetanse når de skal utrede omsorgssituasjonen hos foreldre?

Er det også svikt i de øvrige sikringsmekanismene som i sakkyndige utredninger og i rettsvesen, slik at barn plassert på for tynt, ewller rett og slett feil grunn lag ikke blir tilbakeført til biologiske foreldre?

Ambisjonene om å sikre barn best mulig omsorg dreier seg nemlig om langt flere saker enn de de mest alvorlige tilfellene. Et stort flertall av omsorgsovertakelser finner sted som en følge av det som kan betegnes som manglende omsorgskompetanse hos biologiske foreldre. Hva dette begrepet rommer er selvsagt ikke entydig, og arbeidet med å vurdere og fatte vedtak knyttet til disse omsorgsovertakelsene er langt mer krevende og utfordrende, fallgruvene er dype og mange. Det er mennesker i mer eller mindre velfungerende systemer som skal styre prosessene. Her er lett å trå feil, og hvor dramatisk og traumatisk en omsorgsovertakelse oppleves av familiene som rammes, kan ikke overvurderes. Bortsett fra bruk av tvang i psykiatrien, finnes det knapt noe annet område i vårt samfunn der staten griper inn så drastisk i menneskers private sfære. Barnevernets oppgave er i slike tilfeller derfor særdeles krevende og fordrer høy kompetanse på en rekke områder.

I offentlig politikk og forvaltning fremkommer i mange sammenhenger at vi i det store og det hele har et meget velfungerende barnevern – ifølge enkelte forskere, verdens beste.  Iveren etter å gjøre det til eksportvare er stor. Vi er imidlertid mange, både fagfolk og familier som har helt andre erfaringer. Disse prøver vi å bringe frem i lyset og forholde oss til med konstruktive forslag.

I «Bekymringsmelding om barnevern», eller Den nasjonale bekymringsmeldingen som ministeren Solveig Horne har kalt den,: til Regjeringen fra juni 2015, undertegnet av over 200 fagfolk innen feltet, heter det at «Situasjonen i norsk barnevern er dypt foruroligende. Som fagpersoner og ansvarlige samfunnsborgere føler vi et ansvar for å si klart og tydelig fra at en lang rekke barn – hvor mange vet ingen – med dagens system utsettes for grov uforstand og overgrep». 

Uttalelsen, initiert av en tverrfaglig gruppe (undertegnede inkludert), har funnet bred støtte og bygger først og fremst på det faktum at en rekke fagfolk med kunnskap og erfaring fra enkeltsaker opplever de samme feil og mangler i sak etter sak i dette systemet. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne ønsket å ta opp tråden fra Bekymringsmeldingen og innkalte høsten 2015 til et dagsseminar med en rekke representanter fra barnevernsystemet for å diskutere meldingen. Stort sett var forsamlingen bemerkelsesverdig lite undersøkende og nysgjerrige når det gjaldt innholdet i meldingen. Det ble påpekt at barnevernet trengte ros og ikke ris, og hele seansen var preget av et nokså unisont forsvar for systemet. Sannheten er vel den at vi har et godt fungerende barnevern i forhold til mange av oppgavene de står ovenfor, men samtidig foreligger det et ukjent antall enkeltsaker knyttet til omsorgsovertakelser der vi ser det er svikt i inntil alle ledd.

Bakgrunnen for Bekymringsmeldingen av 2015 er at vi er mange som, gjennom vårt arbeide med enkeltsaker, i møte med familier, gjennomgang av barnevernets utredninger og sakkyndige rapporter, er kommet på innsiden av et system som i en del av disse sakene ikke fungerer slik det må forventes av en organisasjon som har så omfattende og inngripende påvirkning på enkeltmenneskers skjebne. Vi møter altfor ofte et system preget av en lukket og autoritær kultur, og der evnen til å innrømme feil ikke er en verdi. Vi ser avgjørelser om omsorgsovertakelser fattet på et svært tynt grunnlag, konklusjoner som ikke er i overensstemmelse med faktagrunnlag og vurderinger. Ofte ser vi en manglende evne til å møte utsatte familier med tillit og empati, således skapes ikke relasjoner som klarer å tappe menneskers ressurser og avdekke endringspotensiale. Merknad (Hvorfor er det slik eller hvordan er dette mulig? Dette er stadig tilbakevendende spørsmål for oss som erfarer dette på nært hold. (Jeg kan ikke se at det passer med slike spørsmål her  - det bryter med sammenhengen?)).

Det å skulle vurdere hva som er god nok omsorg, hvilke kulturelle betingelser som ligger til grunn, hva som kan være egne fordommer og en for trang forståelse av begrepet normalitet er et krevende arbeid. Det oppstår spørsmål om hvor mye forskjellighet kan vi tåle, på hvilke ulike måter kjærlighet og tilknytning kommer til uttrykk mellom voksne og barn. Sentrale begreper som tas i bruk for å vurdere omsorg er tilknytning, mentalisering, evne til å samarbeide, evne til endring. Dette høres plausibelt ut, men ofte fremgår det ikke hvilke kriterier man legger til grunn for bruken av begrepene. De anvendes av sakkyndige og barnevern uten at de gis ikke et meningsbærende innhold. Ofte ser vi at det er oppfatninger og synsing ut fra ens personlige preferanser og livshorisont som avgjør hvordan begrepene kommer til anvendelse. Det mangesidige og nyanserte nett som menneskelige relasjoner og tilhørighet innebærer, kan i en del saker synes å bli feid over med et lettvint, standardisert begrepsapparat og med fortolkninger som ikke gjenspeiler det faktagrunnlag og de objektive funn som foreligger.

Å fatte avgjørelser basert på så komplekse og sammensatte størrelser vi her har med å gjøre, krever at det enkelte barnevernskontor preges av verdier knyttet til ydmykhet, åpenhet og selvforståelse.  Min påstand er at for mange kontorer har utviklet seg til dysfunksjonelle organisasjoner og derved foretar omfattende feilvurderinger med alvorlige konsekvenser for de som rammes. Ellers dyktige saksbehandlere får i disse organisasjonene ikke rom og incentiver til å utvikle seg til selvstendige empatiske mennesker i tråd med verdier knyttet til «the human factor».   

Før jeg i det følgende vil belyse svakheter i noen av de utredningsprosesser som fører opp til avgjørelser knyttet til omsorgsovertakelser, vil jeg minne om at det finnes mange gode eksempler på godt sakkyndig arbeid og på at barnevernet tar omsorgen for barn med svært gode begrunnelser. Vi vet at mange barnevernskontorer fungerer godt og ikke vil rammes av kritikken som her fremføres. At det er stor forskjell på barneverntjenestene landet rundt er et fenomen vi er godt kjent med. Slik har vi de siste årene sett flere tilfeller der familier flytter fra kommuner der det har gått «i lås» i forholdet til barnevernet, og der de lever under en reell frykt for å miste omsorgen for sine barn. Etter flytting til ny kommune, opplever så familien at tjenesten der de kommer åpner opp for en helt annen type samarbeid og der barnevernet kommer frem til en helt annen og positiv konklusjon når det gjelder barnets omsorgssituasjon.  Dette er skremmende når man tar innover seg hva som står på spill for et barn og for familien. Enhver sak der etaten går til omsorgsovertakelse på feil grunnlag, er én for mye. Det blir derfor viktig å se med kritiske øyne på det utredningsarbeidet som ligger til grunn for vedtak som fattes.

Et blikk på utrednings- og sakkyndighetsarbeid

Utredninger og vedtak som fører opp til omsorgsovertakelser, utføres i første omgang av barnevernet selv. For å sikre kvaliteten på barnevernets vedtak og legge grunnlag for de rettslige avgjørelsene i forbindelse med omsorgsovertakelser, hentes også inn vurderinger fra annet hold, bl.a. gjennom oppnevning av psykolog-sakkyndig. Barnevernets og ikke minst, oppnevnt sakkyndiges vurdering og konklusjon tillegges gjerne avgjørende vekt når saken kommer i retten. Det må derfor forventes at det stilles strenge krav til uavhengighet, grundighet og vitenskapelig tilnærming i rapportene som utarbeides. Det pålegges her et stort ansvar for å formidle observasjoner på en måte som gir dommeren en forståelse av rammebetingelser, metode og sammenhenger mellom observasjoner, vurderinger og konklusjoner i utredningen.

Stikkordet må være gjennomsiktighet: Man bør prøve å være etterrettelige nok til å nærme seg materien helt saklig: Hva vet vi som fakta i saken? Hva antar vi? Hva bygger vi våre antakelser på? Hva observerer vi selv? Hva er kun andres uttalelser, hvem sier det og hvor troverdige er de?

Argumentasjonen må være eksplisitt, vise sammenheng mellom premiss og konklusjon, resonnementer må kunne etterprøves, felter for større eller mindre usikkerhet bør indikeres og det må skilles systematisk mellom beskrivelse og vurdering. Fagfolk må også vise om de har forholdt seg til ulike alternative fortolkninger av den virkeligheten som beskrives.

Mange av oss som arbeider i feltet, inkludert undertegnede, har erfaring fra enkeltsaker hvor barnevernets saksbehandler, sakkyndig psykolog og fagfolk fra samarbeidende instans (utredningsentre, BUP, mødrehjem m.m.) forsømmer seg grundig på flere av disse områdene.  I praksis ser vi at dette kan føre til at avgjørelser om omsorgsovertakelser fattet på feil grunnlag.  Typisk fallgrube eller «gjenganger» er rapporter som i liten grad drøfter betydningen av bestemte observerte hendelser ut fra ulike hypoteser om hva de står for. Dette vanskeliggjør vurdering av tekstene med henblikk på hvor dypt den sakkyndiges analyse stikker, om ulike alternative fortolkninger har vært seriøst drøftet, eller om forskjellige sakkyndige primært har fulgt i hverandres spor. Det er vanskelig å vite om den sakkyndige relativt ukritisk har basert seg på antakelser og subjektiv ”synsing”, eller ukritisk har gitt sin tilslutning til hva andre fagpersoner har konkludert før dem.  På denne måten kan uholdbare slutninger følger saker videre i de ulike rettsinstanser - som en råtten planke i bunn – og bidrar til feilaktige avgjørelser i retten.

Vi er etter hvert mange fagfolk innen dette feltet  som har erfart at det også kan være grunnlag for å se nærmere på de juridiske dommerens rolle i rettsalen.Vi har sett saker der dommere i altfor stor grad overlater til de sakkyndige å trekke konklusjonene. Større gjennomsiktighet i argumentasjonen til den sakkyndige kan gjøre det mulig for juristene å vurdere selvstendig et faglig innspill på et felt som de selv ikke er profesjonelt fortrolig med. Alternativet er at juristene ikke har noe egentlig grunnlag for å vurdere den sakkyndiges fremstilling og konklusjoner, men må forholde seg til dem som til et slags orakelsvar. Dommeren slutter å utøve eget godt juridisk, praktisk og fornuftig skjønn.  Vi ser at den ene dårlig funderte beslutningen bygger på den annen, med dramatiske konsekvenser for barn og familier.I enkelte tilfeller, der biologiske foreldre har økonomi til dette, har de mulighet til å bruke en egen sakkyndig psykolog til å utrede saken på nytt.  Vi ser imidlertid en tydelig tendens til at dommere ikke tillegger deres konklusjoner samme vekt som offentlige oppnevnt sakkyndig. Vitneutsagn fra privat part får heller ikke samme status som vitner innkalt av offentlig part.  Altfor ofte ser vi at biologiske foreldre, som ikke har all verdens ressurser i ryggen, er sjanseløse overfor et stort og mektig offentlig apparat. Hvor mange saker det faktisk dreier seg om er det ingen som vet – men i.o.m. vi nå er flere hundre fagfolk som beskriver de samme feil og mangler i enkeltsaker må det dreie seg om et betydelig antall enkeltsaker.

Habilitet

Et annet tema er den habilitetsproblematikk knyttet til det faktum at det i en del saker er barnevernet som oppnevner sakkyndige psykologer til å utrede omsorgsituasjonen for barn i biologisk familie. I disse tilfellene er vi vitne til en situasjon der barneverntjenesten fremstår som godt betalende oppdragsgiver for de sakkyndige som i første omgang skal sikre at barnevernets eget vedtak er fattet på rett grunnlag. Ofte brukes de samme psykologene til å utrede sakene, og etter hvert oppstår tette bånd til barnevernskontorene som er deres oppdragsgivere.  Når de sakkyndige rapportene blir utarbeidet ser vi altfor sjelden at de sakkyndige forholder seg kritisk eller kommer med alternative forståelsesmåter eller løsninger i forhold til det som fremkommer i barnevernets dokumentasjon eller føringer i en sak. Sakkyndige har opplevet at dersom de går imot barnevernets vurderinger i flere saker, blir de ikke kontaktet for videre oppdrag. Dette er godt betalte oppdrag, og mange sakkyndige har slike saker som eneste levebrød.  Det er en skandale at denne ordningen har fått utspille seg over så lang tid. Som en følge av omfattende kritikk i de siste par årene, ikke minst gjennom Bekymringsmeldingen som ble overrakt Barne- og Likestillingsminister Horne i juni 2015, ser det ut som dette systemet vil bli endret som en del av den nye barnevernsloven, til en mer fornuftig og rettferdig ordning.

Lukkete systemer – hva skjer?

Som nevnt tidligere ser vi trekk ved en del barnevernskontorer i dag som vitner om lukkete, usunne kulturer.  Verdier som evnen til å innrømme feil, evne til å ta innover seg ny informasjon for derved å kunne snu rundt på dårlige avgjørelser, ikke la det gå prestisje i saker, åpne for innsyn, diskusjon og refleksjon, samt møte utsatte familier med empati, ydmykhet og respekt, preger ikke disse kontorene.

Jeg har ofte stilt meg spørsmålet – hvorfor er det slik? Hva er det som får oss - som presumptivt oppegående fornuftige, velutdannede mennesker - til å fungere uten tilstrekkelig etikk og integritet, vitenskapelige forståelse og empati. Kan sosialpsykologien gi oss noe av svaret? I ulike eksperimenter avdekkes viktige sider ved hvordan vi som mennesker fungerer i en regelstyrt organisasjon med autoritære trekk.  Det har vist seg at de aller fleste av oss relativt fort tilpasser oss de normer, regler og verdier vi blir eksponert for i grupper. Særlig gjelder dette organisasjoner som ikke mottar impulser utenfra og der motforestillinger blir bagatellisert. I den amerikanske psykologen, Stanley Milgrams berømte lydighetseksperiment fra 1961 ser vi hvordan mennesker fort tilpasser seg systemet i konforme samfunn.  Eksperimentet viser hvordan mennesker går langt i å utføre handlinger som fører til smerte og skade på andre, dette stikk i strid med hva de ville forventet av seg selv som moralske, empatiske individer.

Det er interessant at Milgram nettopp brukte data fra Norge (og fra Frankrike) i sine forsøk. Norge, som et mere konformt samfunn, viste betydelig større tilpasning til det som var pålagt og forventet av dem. Resultatet fra eksperimentet til Milgram ble langt på vei bekreftet av Philip Zimbardo i et lignende eksperiment, Standford Prison Experiment fra 1971.  Utfallet av eksperimentet var at deltakerne svært raskt tilpasset seg sine roller, og ble henholdsvis underdanige (fangene) og autoritære/manglende innlevelse (fangevokterne), dette til tross for at deltakerne i eksperimentet presumtivt var velutdannete, informerte mennesker med normal etisk standard.  Utgangspunktet var at personene som ledet eksperimentene hadde høy autoritet og at reglene var svært rigide.

Dette viser oss at de fleste av oss tilpasser oss selv umenneskelige og onde handlinger hvis systemet rundt oss forlanger det. Når det gjelder ukulturen som mange av oss fagfolk innen feltet observerer ved en del barnevernskontorer, er den nettopp preget av lukkete, regelstyrte miljøer. Det oppfordres ikke til selvrefleksjon, løpende evaluering av egen praksis, ydmykhet overfor oppgaven og evne til å tenke selv omkring bruken av lover og regler.  Når man samtidig sitter med stor makt til å gripe inn overfor sårbare familier med så alvorlige tiltak vi her ser, oppstår det farlige scenarioer. Kanskje er forventningene som ligger i Loven over evne, man skal med begrenset kunnskap og trange rammebetingelser gå inn i familier både som hjelper og kontrollør. Mange som jobber i barnevernet er svært unge og har ikke den nødvendige kompetanse. Man kan se for seg at en uoverensstemmelse mellom makt og kompetanse fører til usikkerhet når det gjelder mestring av det komplekse felt man skal håndtere.  Man blir vàr for kritikk, kommer i forsvar og lukker seg mot innsyn og innspill utenfra.

Lukkete systemer – hva trengs?

Slik jeg ser det er den viktigste egenskap og innsikt man trenger for å bli en god barneverns- og familiearbeider knyttet til empati og relasjonskompetanse. Mangler kontorene dette påvirkes kulturen og utførelsen av alle arbeidsoppgaver.  Uten relasjonskompetanse (her handler det også om personlig egnethet) og empati i møte med utsatte familier, evner man ikke å opparbeide den tillit og den atmosfære som må til for å avdekke hvilke ressurser og det endringspotensiale som ligger hos omsorgspersonene. Relasjonen «låser seg» og man klarer heller ikke å gjøre en helhetlig vurdering og sette inn riktige tiltak.  Kommer man ikke i posisjon til en god relasjon står man også i fare for å gå glipp av den nødvendige innlevelse som må til for å se barnet og se familien som helhet.

Med sikte på å avdekke og styrke ressursene i den enkelte familie, vil det å ta i bruk den menneskelige faktor, så som tydelighet, tillit, empati og evne å til å skape dialog eller fasilitere samtaler mediere innen sårbare konfliktområder, være helt avgjørende for å få frem et nyansert og vitenskapelig sett holdbart faktagrunnlag når tiltak skal iverksettes. Dette gjelder også i de saker som fører til omsorgsovertakelse. Her er det uhyre viktig at saksbehandlere har støtte i et tydelig og kompetent lederskap.

Fagkompetanse er selvfølgelig svært viktig, men som jeg har prøvd å belyse, er ivaretakelsen av en sunn og åpen organisasjonskultur avgjørende for å skape et godt barnevern. Etter min vurdering er det derfor et stort behov for å utvikle hvert enkelt kontor til demokratiske og lærende organisasjoner, med gode feilhåndteringssystemer.

Troen på Staten

Da jeg som ung psykolog på 80-tallet kom inn på barnevernskontorene i forbindelse med ulike oppdrag, ble jeg stort sett møtt med en åpenhet for innspill utenfra og en villighet til dialog omkring gode løsninger på et bredt grunnlag. I dag ser ikke ting så lyst ut. Fagfolk som ønsker å reflektere rundt enkeltsaker, kanskje ut fra et ståsted forskjellig fra det barnevernets, blir ofte møtt med skepsis, lukkethet (ofte under dekke av taushetsplikten), og en manglende vilje til å åpne opp for samtale om gode løsninger på et bredt grunnlag.  Klima i rettsalen har også endret seg. Regjeringsadvokatens klare oppfordring på 80-tallet uttrykte at det for det offentlige ikke var om å gjøre å vinne saker som dette, men å bidra til gode løsninger. Dagens klima er preget av at kommuneadvokater, med all verdens ressurser på sin side, fører er en svært offensiv linje og ser det som sin oppgave å vinne saken for barnevernet, uansett hva som fremkommer av dokumentasjon og informasjon i retten og som kan sette saken i et annet lys. Tar man da i betraktning at offentlig parts advokater har helt andre rammebetingelser for å prosedere saken, fortoner dette seg som en kamp David mot Goliat, men hvor David blir den tapende part.

Avspeiler denne endring i klima de siste 30 år innen barnevern en trend i samfunnsutviklingen som er uttrykk for et større bilde? Opprør og oppgjør med autoriteter og elite på 70-tallet, førte til at også Staten og alle styrende organer ble satt under lupen for kritisk gjennomgang. Det var ingen selvfølge at alle lover, regler og forordninger som byråkratiet utarbeidet nødvendigvis var til det beste for utsatte grupper og individer.  Også her var det behov for en kritisk tilnærming og et krav om å tenke selv, dette som en vedvarende prosess i ethvert forvaltningsorgan. Lever vi i dag i et samfunn som har utviklet en altfor stor tro på Statens ufeilbarlighet, på at rettsikkerheten ivaretas og at rettferdigheten skjer fyldes ved hjelp av forvaltningens og rettsvesenets omfattende regelsystem og sikringsmekanismer?  Utgjør ikke dette en fare at vi ikke lenger tenker selv, at vi ikke tar ansvar for selv å ta stilling til de dilemmaer vi står overfor, men snarere hviler oss på at offentlige prosesser fungerer etter hensikten?  Slik slutter vi kanskje å være på vakt overfor åpenbar urettferdighet i samfunnet, overfor statens overkjøring av enkeltindivider eller utsatte familier som kanskje ikke alltid har tilstrekkelige ressurser, hverken økonomisk eller menneskelig til å tydeliggjøre sin posisjon og kjempe sin sak.

«Dette ville jeg ikke trodd var mulig i en rettsstat som Norge…».  Slike utsagn er representative  – gjengangere –  både fra «ofre» og fagfolk etter de har fått  direkte erfaringer med systemets håndtering av omsorgsovertakelsessaker. Er den største hindring for endring at vi vanlige borger – i vår naive tro på offentlige myndigheters ufeilbarlighet - ikke fatter at dette er mulig i Norge, et land med «Verdens Beste Barnevern»?. Min erfaring som sakkyndig i helsetilsynssaker og i forbindelse med tvangspsykiatrien viser skremmende paralleller til det jeg her har beskrevet.

Er demokrati og rettsikkerhet i ferd med å bli en illusjon i mye større grad enn det vi aner?

Powered by Cornerstone