Appellen fra Audun Håland, morfar til «Bodnariu-barna»
Under KKNs strategisamling idag holdt Audun Håland (76, Naustdal) denne sterke appellen.
«Før vår familie kom i søkelyset og ble berørt av barnevernet, var det lite jeg kjente til om hvordan de arbeider og går fram. Jeg så det slik at med alt det som skjer i en barnefamilie, så må samfunnet ha et barnevern. Og så trodde jeg at barnevernet ikke går inn i andre forhold enn de som er nødvendige. Men her skulle vi erfare noe annet da vi selv ble berørt av barnevernet. Jeg og Magny hadde gledet oss i lang tid over hvor flinke Ruth Johanne og Marius var til å ta seg av barna sine, og vi hadde aldri sett at de var stygge med dem, våre barnebarn. Den dagen barnevernet kom og tok barna var ikke jeg hjemme og visste ikke hva som hadde hent. Da jeg om kvelden fikk telefon om at barnevernet hadde vært der og hentet barna, trodde jeg ikke dette kunne være mulig. Her måtte det ha oppstått en misforståelse som fort ville ordne seg, tenkte jeg. Men slik gikk det ikke. Foreldrene måtte kjempe en hard kamp i 7 mnd. før de fikk barna sine tilbake. Da hadde flere spesialister på området vært inne og sett på saka og tilrådde at Ruth Johanne og Marius var fullt ut skikka til å ta seg av barna sine. Hadde barnevernet fått det slik som de ville, hadde barna fortsatt vært skilt fra hverandre.
Det som er trist oppi det hele, er at dette ikke er noe engangstilfelle. Vi blir stadig kjent med tilfelle der barn blir skilt fra foreldrene uten at det er grunn for det. Vi kan ikke ha det slik. Dette må vi gjøre noe med. Samfunnet må legge opp til barnas beste, og ikke til barnas verste. Vi har nettopp hørt nyttårstalen til kongen vår. Der han leste fra Ordspråkene 4, 23: «Ta vare på hjertet framfor alt du bevarer, for livet går ut i fra det.» Dette er fine ord, og kongen la vekt på at vi må skape gode holdninger og ta vare på hverandre på en varm og meningsfull måte. Statsminister Erna sa i sin nyttårstale at det er viktig at alle er med på å skape et godt samfunn for den oppvoksende slekt. Ingen måtte føle at de var satt utenfor. Dette brukte Erna mange fine ord på. Hun nevnte også barna og sa at der foreldrene av ulike grunner ikke kunne ha dem selv, skulle det legges til rette for at familiemedlemmer kunne komme barna til hjelp. Også kompetansen til de som skulle jobbe med barnevernssaker skulle bli bedre. Dette er fine ord, og er vel langt fra slik det er i dag.
Vi vet at det er en lang prosess å forandre lover og regler i et demokrati. Det skal utarbeides nye lover. De skal ut på en lang høringsrunde, og så skal de opp til politisk vedtak. Dette tar flere år. Men likevel, vi må jobbe for noe som er bedre enn det vi har i dag. Vi kan ikke ha et lovverk der ukvalifiserte personer tar avgjørelser som får livsvarig skade på barn og foreldre. Det må kunne gå an å skape lover og regler, også personell, som er sikka til å skille ut de barn og foreldre som trenger hjelp, og de som ikke trenger hjelp.
Og så må det være slik at den hjelpa som samfunnet skal gi her, må være en hjelp til hele familien. Trenger barna hjelp, så trenger også foreldrene hjelp, ja kanskje også flere i familien. Et «familievern» er et bedre navn enn «barnevern». Da kan familien og slekten rundt den berørte familien bli engasjert og hjelpe den berørte familien. Vi kan ikke ha det slik at foreldre med barn må reise til andre land for å føle seg trygge. Dette er en skam for Norge som er et kristendemokratisk land. Så her må vi stå på for å få en forandring. Det står så fint i Fedrelandssalmen vår: «Vil Gud ikkje verja by og land, kan vaktmannen oss ikkje tryggja». Så la vår bønn gå til Gud at Han hjelper oss og lager gode lover som er til det beste for barna og alle som bor i landet vårt.»
Audun Håland, morfar til Bodnariu-barna
