Kampen for Grunnlovens verdier - Vi må fastslå i Grunnloven at Familien er samfunnets grunncelle

Jan-Aage Torp
17. Mai 2018
Kampen for Grunnlovens verdier - Vi må fastslå i Grunnloven at Familien er samfunnets grunncelleEidsvollsforsamlingen i 1814 Kampen for Grunnlovens verdier - Vi må fastslå i Grunnloven at Familien er samfunnets grunncelleGrunnloven av 1814 henger på veggen i KKNs lokaliteter i Oslo

Eidsvoldsmennene i 1814 forfattet en grunnlov som fremdeles har en enestående plass blant nasjonenes konstitusjoner. Dens selvstendighetserklæring har vist seg å være et vern om Norge i de etterfølgende 200 årene. Men i tiltagende grad utfordres idag Maktfordelingsprinsippet overfor «den alminnelige mann og kvinne».

Selvstendighet

Vår grunnlov er for det første en selvstendighetserklæring. Det heter i paragraf 1: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.» 

Vurdert opp mot andre nasjoners grunnlover er dette bemerkelsesverdig. De 112 folkets representanter på Eidsvold var klarsynte nok under de turbulente forholdene i 1814 til å innbefatte erklæringen om selvstendighet i selve Grunnloven. Her skulle kongene av så vel Danmark som Sverige forstå at nordmennene ville være selvstendig, uansett om vi av storpolitiske årsaker skulle måtte inngå i en alianse med nabostatene for en tid. 

Professor Knut Mykland (1920-2005) ved Universitetet i Bergen påviste det enestående ved Grunnlovens selvstendighetserklæring. Det ligger altså i selve definisjonen av Kongeriket Norge at vi er selvstendige og ikke kan oppgi vår selvråderett til en annen makt, bortsett fra at Stortinget kan i henhold til Grunnlovens paragraf 93 avgi suverenitet til «internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet, eller slutter seg til, på et saklig begrenset område». 

Som resultat av forhandlingene med EU som førte til at det norske folket i 1994 sa et rungende nei til EU-medlemsskap, ble det anslått at omlag 1400 nye lover med ca. 14.000 sider lovtekst ville øyeblikkelig ha begynt å gjelde i Norge. Ettersom EU-lovene ville hatt gyldighet foran norske lover, endog overordnet Grunnloven, betydde dette at et hundretalls norske lover måtte forandres. Det ville ha vært Norgeshistoriens største lovendring i ett jafs. Uten at folkets utvalgte på Løvebakken hadde noen mulighet til engang å øve påvirkning.

Dersom Norge i fremiden ville bli medlem av EU, ville vi få tredd nedover hodet tusenvis av nye forordninger og lover.

Det harmonerer ikke med 1814-Grunnlovens klart uttalte prinsipper om norsk selvstendighet og Stortingets autoritet å melde Norge inn i Europaunionen. Å avgi permanent suverenitet til en union som umyndiggjør vår nasjon og praktisk talt tilintetgjør Norges verdigrunnlag, er nasjonalt selvmord.

Maktfordeling

Dernest er vår grunnlov en forfatningslov som baseres på Maktfordelingsprinsippet. Eidsvold-møtet våren 1814 og Christiania-møtet høsten 1814 fastslo fundamentale prinsipper: Det innskrenkede og arvelige monarki; maktfordelingen mellom den utøvende og den lovgivende makt; utvidelse av stemmeretten; den almene verneplikt; samt slutten på adelstandens titler og særrettigheter. 

Kampen for Grunnlovens verdier - Vi må fastslå i Grunnloven at Familien er samfunnets grunncellePortrett av Montesquieu (1689-1755), som i 1748 utgav boken «Lovenes ånd» som har hatt stor innflytelse på statsforfatningen i moderne demokratier.

Maktfordelingsprinsippet (´Trias Politica´) knyttes til den franske filosofen Charles de Montesquieu. Hans resonnement, slik det kom til uttrykk i hans bok «Lovenes ånd» fra 1748, kan sammenfattes slik: 

  1. Makt fører til maktmisbruk. («Det er en evig erfaring at hvert menneske som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den; han fortsetter til han støter på grenser.»)
  2. Makt skal stanse makt. («For at en ikke skal kunne misbruke makten, ligger det i sakens natur at makt må stanse makt.»)
  3. Det er tre typer makt i staten: Lovgivende, utøvende og dømmende.
  4. For å hindre maktmisbruk bør disse ulike typene makt fordeles på forskjellige statsorganer.

Målet med maktfordelingsprinsippet var altså å forhindre maktmisbruk, særlig ved å unngå at all makt ble samlet hos en eneveldig hersker. 

Grunnlovens maktfordeling hviler på to grunnelementer, fastslo Arnulf Tverberg (avdelingsdirektør for Justisdepartementets lovavdeling) i 2014: 

For det første: De tre typene makt i staten – lovgivende, utøvende og dømmende – er spredt på ulike statsorganer: 

«Den utøvende makt er hos kongen», dvs. regjeringen og forvaltningsapparatet ellers (Grunnloven  § 3).

«Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget» (Grunnloven § 49).

 Domstolene driver dømmende virksomhet. Dette er forutsatt i Grunnlovens formulering om at «Høyesterett dømmer i siste instans» (Grunnloven § 88).

For det andre: De tre statsorganenes oppgaver er likevel ikke helt adskilte. Hver statsmakt skal i noen grad ta del i de andre statsorganenes oppgaver. Denne typen samspill skaper en balanse mellom statsmaktene.

Folkestyre

Prinsippet om folkestyre er altså klart fastslått i vår grunnlov. Paragraf 49 lovfester folkestyret - det er folket selv som er den egentlige lovgiver. Stortinget handler bare som folkets representanter. 

Vi opplever i Norge en stadig mer kontrollerende offentlig sektor som opptrer på vegne av «den utøvende makt» (regjeringen på vegne av den symbolske kongemakten). Dette gjelder detaljreguleringen av livet til den alminnelige norske mann og kvinne. 

Men det gjelder særskilt de fundamentale maktovergrep som begås av barnevernet med inngrep i familienes liv. Ikke minst i saker som gjelder barnevernets tiltagende omsorgsovertagelser av barn gis den utøvende makt ordninger, penger og ressurser som gir den dømmende makt liten mulighet til å ivareta lovens bestemmelser. Dette medfører at den offentlige administrasjon kan overprøve Stortingets (les: folkets) lovvedtak og gjennomføre sine administrative beslutninger uten at de lovfestede kontrollmekanismer («checks & balances») kommer til anvendelse. 

Kampen for Grunnlovens verdier - Vi må fastslå i Grunnloven at Familien er samfunnets grunncelleIllustrasjonsfoto

Prinsippet om folkestyre må blankpusses idag. At det norske samfunnet er kommet dithen at Stortingets lovgivende funksjon og domstolenes dømmende funksjon er effektivt satt ut av spill av den utøvende makt, er på kollisjonskurs med beslutningene som ble fattet av Eidsvollsmennene i 1814. 

Familiebegrepet

Dette er bakteppet som gjør at vi idag må fastslå i Grunnloven at Familien er samfunnets grunncelle. I land etter land i Europa krever folket slike grunnlovsformuleringer som en kraftig reaksjon på de totalitære regimers maktovergrep mot familiene under de ateistiske kommunistregimene, og som en reaksjon mot de tiltagende offentlige overgrep mot enkeltmennesker og familier i den vestlige verden.

Det vil være i fullt samsvar med grunnlovsfedrenes arbeid i 1814 å føre inn formuleringer i Grunnloven om at «familien» (definert som en forening mellom én mann, én kvinne, og barn) er samfunnets grunncelle som har selvstendighet og beskyttelse mot eksterne inngrep, noe som vil være i samsvar med Barnekonvensjonens artikler 7, 9, 16 og 18 og Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8. 

De norske verdier

Vern om Grunnloven er viktigere enn noensinne for et folk som tror på dens prinsipper. Mer enn noensinne må «norske mann i hus og hytter» takke vår store Gud for hva han har gitt oss å forvalte: Å begynne en årvåken kamp for å bevare og styrke Grunnlovens prinsipper og verdier i folkets bevissthet og overfor andre stater. 

Den haugianske bondehøvding og stortingsrepresentant Ole-Gabriel Ueland sa midt på 1800-tallet at Bibelen og grunnloven er det norske folks to øyenstener. Denne bevisstheten trenger på nytt å komme inn i kristenfolket spesielt, og hele det norske folk generelt. 

Fedrelandskjærlighet er ikke sjåvinistisk ekstremisme, men det beste bolverk mot de nye fascistiske antisemittiske strømninger som reiser sitt hode i Europe igjen, og som søker den sterke fører.

Arne Garborg sa under unionsdebatten ved begynnelsen av det forrige århundre, at bare ved å holde fast på det nasjonale, kan man bli en sann verdensborger.

Om vi i dag holder fast på prinsippene fra 1814, vil Norge kunne fortsette og øke vårt positive bidrag til Europa og verdenssamfunnet.

Powered by Cornerstone