Hans Nielsen Hauge - gründeren, etikken, aktualiteten

Om gründeren Hans Nielsen Hauge.

Hans Nielsen Hauge - gründeren, etikken, aktualitetenHans Nielsen HaugeAv Sigbjørn Ravnåsen

Historikeren Karsten Alnæs karakteriserer bondesønnen fra Tune i Østfold slik: Hans Nielsen Hauge er en av de mest betydningsfulle personligheter i norsk historie.

Hans Nielsen Hauge levde i en brytningstid på forskjellige måter. Den pietistiske arven fra 1600 og 1700-tallet ble utfordret av opplysningstidens presteskap. Et gryende nasjonalt frigjøringskrav  vokste fram  i det norske folk, inspirert av frigjøringsbevegelser i andre land. De borgerlige privilegier skjerpet konflikten mellom borgerne og bøndene, som opplevde seg som den tapende part på markedet. I dette autoritetsstyrte norske samfunnet vokste bondesønnen fra Tune opp. Han understreket enkeltindividets rett og plikt til selv å ta ansvar for det samfunnet det var en del av. I Hauges fotspor utviklet det seg haugianske vennesamfunn som etter hvert preget det miljøet de levde i, både åndelig og innen handel og næringsliv. Gjennom sin virksomhet la Hauge grunnlaget for at mange i Norge begynte å tenke og handle selvstendig. Francis Sejersted sier at ”Haugevekkelsen var med på å danne forutsetningen for et fungerende demokrati”.

Barne- og ungdomstida var viktige år for Hauges åndelige utvikling. Han leste alt han fant av åndelig litteratur hjemme. Bibelen ble studert ut og inn. Han grublet og tenkte. Jevnaldringene så nok på Hans Hauge som litt av en raring. Han holdt seg mest hjemme på gården og var sjelden ute sammen med kamerater. Åndsopplevelsen bak plogen ute på åkeren 5. april 1796 ble det store vendepunktet i Hauges liv. Samme år skrev han sin første bok  "Verdens Daarlighed". Her legger han ikke fingrene imellom når han beskriver samtidens moral og de kristnes liv og vandel. I boka ønsket han å skildre hva levende kristendom er, og hvordan de fleste mennesker forholder seg til denne. Uredd kaster Hauge blikket ut over samtid og fremtid og formulerer seg enkelt og forståelig slik at allmennheten forsto hva han mente og kjente seg igjen.  

Som forfatter titulerer han seg selv som ”liten” og ”uverdig”. Han betrakter seg selv som ulærd sammenlignet med de geistlige, og i flere av bøkene sine presenterer han seg selv som et menneske med liten erfaring og begrenset kunnskap. Hva var det som likevel gjorde Hauge til en betydelig røst i tiden, en som med sin tale og ferd rystet hele det etablerte samfunnet på overgangen mellom det attende og nittende århundre?

Åndsopplevelsen

Hva var det som skjedde med denne unge mannen en vårdag 1896? Han var 25 år da han hadde den mektige åndsopplevelsen ute på åkeren hjemme på farsgården. Hendelsen fant sted midt på lyse dagen, under en hektisk arbeidsøkt.

I sin egen bok "Religiøse Følelser og deres værd" som kom ut 20 år senere, forteller han om denne opplevelsen. Han gikk bak plogen og sang på salmen "Jesus din søde Forening at smage". Mens han sang på det andre verset skjedde noe som skulle forandre livet hans. Selv forteller han om det som skjedde på denne måten:

"Nu blev mit Sind saa opløftet til Gud, at jeg ikke sansede mig, eller kan udsige hvad der foregik i min Sjæl; thi jeg var udenfor mig selv, og det første min Forstand samlede sig, da jeg fortrød, at jeg ikke havde tjent den kjære og over al Ting gode Gud, at jeg nu syntes intet i Verden var at agte. At min Sjæl følte noeget overnaturlig, guddommelig og salig, det mindes jeg til denne Dag saa klart, som det skulde være skeet for faa Dage siden, da det dog er 20 Aar forløben siden Guds Kjærlighed saa overvættes besøgte mig. Ingen kan heller fradisputere mig dette; thi jeg ved alt det gode i min Aand, som fulgte paa fra denne Stund, især den inderlige brænende Kjælighed til Gud og min Næste."

Og han fortsetter:

”Jeg vilde nu gjerne tjene Gud, hva han vilde aabenbare mig, hva jeg skulde gjøre. Det gjenlød i mit Indre: Du skal bekjende mit Navn for Menneskene, formane dem til a omvende sig, og søge mig medens jeg findes, kalde paa mig naar jeg er nær, og røre ved deres Hjerter, saa de kunde omvende sig fra Mørket til Lyset.”

Oppdraget Hans Nielsen Hauge hadde fått, resulterte i en hektisk og omfattende aktivitet over hele landet. Mest kjent er forkynnervirksomheten hans og etableringene av de mange vennesamfunnene rundt omkring. Mindre kjent er Hauges sosiale betydning ved at han satte i gang næringsvirksomheter. Han motiverte også unge initiativrike bondesønner til å bryte opp fra sitt sosiale trygge miljø for å reise til byene å etablere seg som handelsmenn og industrigründere. I ettertid ser man at Hauges oppfordringer til sine venner ble fulgt opp. Mange haugianere lyktes med sine forretninger. Alexander Kielland skildrer i boka Skipper Worse livet rundt de mange haugianerne i Stavanger. Han skriver der om en ny gruppe mennesker som kjøpte og solgte og fikk ”Lommene fulde av Penge”. Dette nye småborgerskapet preget byen med sin salmesang og aktive handelsvirksomhet. Disse menneskene kombinerte åndens og håndens gjerning på en naturlig måte. Den samme utviklingen fant også sted i andre by- og bygdesamfunn i Norge. Et nytt småborgerskap så dagens lys i Norge på begynnelsen av 1800-tallet.

Forkynneren Hauge har mange tidligere vært opptatt av, og hans åndelige betydning for Norge. Jeg ble nysgjerrig på hva det var som drev denne mannen til å bedrive merkantil virksomhet, noe som slett ikke var stuerent i kristne sammenhenger på den tiden.

Drivkraften bak Hauges bedriftsetableringer

”Mit Kaldsbrev er at elske Gud og min Næste” er Hauges visjon for sitt virke i Norge. Sitatet er hentet fra en avisartikkel som Hauge skrev i ”Bergenske Adresse-Contoirs Efterretninger” 10. juli 1802. Han drev handel og skipsfart og hadde kjøpt flere eiendommer i byen. Mange av kjøpmennene i Bergen betraktet Hauges virksomhet med dyp skepsis. De fryktet konkurransen fra inntrengeren og bondeknølen, som de stemplet som religiøs fanatiker. Derfor ble han angrepet av i avisen av kjøpmann Anders Qvale som kritiserte ham for å blande sammen kristendom og verdslige forretninger på en utilbørlig måte. Det var i sitt svar til Qvale at Hauge kom med sin poengterte grunngiving for hvorfor han aktiviserte seg som han gjorde. Formuleringen viser hva som er drivkraften bak Hauges forkynnergjerning og hans mange bedriftsetableringer. Han er ikke bare lekpredikanten, og heller ikke bare næringslivslederen. Den åndelige siden ved mennesket må ivaretas, men ansvaret for å tilrettelegge de materielle og sosiale forholdene for våre medmennesker må også tas på alvor. Konkretiseringen av disse to sidene viser Hauge som en person med et dobbeltsidig engasjementet der ånd og hånd gikk sammen. Arbeidsledigheten på den tiden var stor, og han så at mye av fattigdommen hadde sin årsak i at mange ikke hadde inntektsbringende arbeid. Ved å bruke uttrykket ”saa ledige Hender faa Arbeyde”  avslører Hauge at det lå en sosialetisk tenkning og basis for den haugianske næringsvirksomheten. De tilgjengelige kildene gir ingen opplysninger om hvor mange arbeidsplasser Hauge og hans haugianske venner skapte den første tiden, men etter det jeg har registrert kan det dreie seg om flere tusen. Antallet virksomheter som Hauge tok initiativ til ligger på rundt 30.

Bedriftslederen

Hauges menneskekunnskap hadde avgjørende betydning i hans arbeid med å etablere ulike bedrifter, og med å finne egnede mennesker til å lede disse virksomhetene. På hans mange reiser kjøpte han opp ulik næringsvirksomhet og eiendommer, og som borger av Bergen ble Hauge også skipsreder med flere skuter. Han bygde opp et nettverk av ulike virksomheter som vennene hans administrerte og ledet. På sine mange prekenferder besøkte Hauge disse virksomhetene gang etter gang. Han var lederen, høvdingen med det strategiske blikk og overordnede ansvaret som viste nærhet og omsorg og som motiverte til arbeidsinnsats. Dette gav en smitteeffekt blant vennene hans. De ville også gjøre noe. De så på Hauge, og de så at det gikk an. Forfatter og journalist Dag Kullerud sier om bondesønnen fra Tune at han var ”en igangsetter, en gründer, en askeladd som så hvordan de mest unyttige ting kunne komme til nytte .

Arrestasjonen av Hauge høsten 1804 satte en brutal stopper for en videre ekspansjon. Virksomhetene var å finne over hele Østlandet og helt nord til Bardudalen i Troms fylke. Der opprettet han blant annet et anlegg for produksjon av pottaske til luting av fisk. Etter anbefalinger fra Hauge flyttet flere unge familier fra Sør-Norge til Bardudalen og Målselvdalen for å bygge opp gårdsbruk og dyrke jorda. Som handelsborger av Bergen ble han både respektert og hatet. Han kjøpte opp fiskeværet Gjæslingene i Nord-Trøndelag og storgodset Svanøy utenfor Bergen. Han tok initiativ til at Eek Teglverk ved Kristiansand ble kjøpt og at Fennefoss papirfabrikk i Setesdal ble bygget, for å nevne noen av virksomhetene.

Jeg tar med noen glimt som viser hvordan Hauge gikk fram for å få etablert haugianske bedrifter.

Eek Teglverk

I Kristiansand ble det omkring 1760 anlagt et teglverk på gården Eeg. Det ble imidlertid aldri noen lukrativ forretning ut av det, og eiendomsretten til Eeg gikk fra hånd til hånd blant flere som ikke klarte å få lønnsomhet i driften. Til slutt endte det opp hos bypresident Johan Lausen Bull. Også for Bull ble teglverket en økonomisk byrde. Da han ble magistratspresident i Kristiania i 1804, måtte han forlate Kristiansand, men borgerrepresentantene nektet å frita ham for teglverksdriften. Så kom Hans Nielsen Hauge på gjennomreise i byen. Han kastet sine øyne på Eeg og syntes det var meningsløst at teglverket skulle ligge unyttet. Derfor kontaktet han Ole Eyelsen fra Åmli og oppfordret ham til å kjøpe det. Eyelsen solgte farsgården, flyttet til sitt nye bruk og kalte seg Ole Eyelsen Eeg. Han hadde en sterk vilje basert på religiøs tro og overbevisning og tok ivrig opp arbeidet med teglbrenningen. Til tross for motstand klarte han å snu tilstanden. Pågåenhet og tiltaksvilje kombinert med fordelaktige konjunkturer ga resultater. Ved et utrettelig slit og intens flid klarte han å skape anlegget om til en lukrativ forretning. I tillegg til teglverket drev Ole Eyelsen Eeg også gårdsbruket på eiendommen på en ypperlig måte. I 1810 bygget han en ny vei fra Eeg til byen som kostet 6000 riksdaler. I 1812 anla han et pottemakeri på Tangen, som i tillegg produserte noen svenske kakkelovner. I 1814 sysselsatte teglverket på Eeg 17 mann, og årsproduksjonen lå på 340000 mur- og takstein.

Eiker papirmølle

Hauges interesse for papirindustri ble vakt i 1800 under et besøk i Danmark. På en fabrikk ved Roskilde hadde man etablert en papirmølle der de brukte tøyfiller som råmaterialer. Hauge mente at det var viktig for Norge å bli selvhjulpet med papir. Personlig hadde han behov for billig og godt papir til trykking av bøkene sine. Men det som gjorde Hauge spesielt oppglødd, var hans opplevelse av at papirmølla i Roskilde også hadde en sosial funksjon. Mølla engasjerte arbeidskraft som ellers var til overs i samfunnet. Han kunne registrere at barn, unge og til dels vanføre mennesker hadde sin arbeidsplass der. Full av entusiasme skrev Hauge hjem til boren Mikkel og vennen Torkel Gabestad for å spørre om de ville gå i gang med et papirmølleanlegg ”hvorved Børn kunde holdes til nyttig Arbeide og faa mer lyst til Sædelighed og Arbeidsomhed”. Begge satt imidlertid på det tidspunktet i tukthus som følge av sin forkynnervirksomhet, så da Hauge kom hjem fra Danmark, måtte han ta opp denne saken med andre av vennene. Det hele endte med at Nils Iversen Schanes sendte inn en søknad om å sette opp et møllebruk på egen eiendom. Sammen med søknaden lå det ved en anmodning fra Hauge med en begrunnelse for et slikt anlegg i Norge, der han blant annet skriver:

”Jeg blev ærfaren om, at der er mangel paa papir, og at mange penge sendes af Landet til andre Steder for at opkiøbe samme, især tryk Papir som og dertil er slet og lidet at faa. Jeg var paa en Mølle ved Kiøbenhavn, og saa der ledige der kunde faa arbeid, - da ieg og flere af samme Sind, er vor Hensigt at dyrke Jorden, og drive paa sande nyttige Giærninger, hvorved Fattige som vil leve Christelig kunde faa sit fuldkomne Ophold og de uChristelige gives for at drages til det gode. Jeg haver den Hensig, talt ved mange Formuende, som ere villige til at giøre Bidrag hertil og vi agter at oprette omskrevne Mølle saa snart som os dertil gives tilladelse”.

Forholdene lå svært godt til rette for møllebruk i Eiker. Søknaden om rettigheter til å drive papirmølle ble sendt myndighetene, og et halvt år senere forelå det et kongelig privilegium til å anlegge og drive en papirfabrikk på gården Arneberg ved Vestfossen.

Fiskeværet Sør-Gjeslingan

Like etter nyttår i 1803 legger Hauge ut fra Bergen med tre jekter og en slupp på reise til Nordland. Målet for reisa var fiskeværet Sør-Gjeslingan. Jekten ”Håpet” forliste på denne turen, men Hauge fortsatte likevel videre nordover. I Trondheim var han innom vennen handelsmann Arnt Solem. Han ble med til Gjeslingene. Der kjøpte Solem fiskeværet av William Schilliaas for 2664 rd.  Privilegiet gav eieren rett til å drive gjestgiveri og retten til å drive handel på fiskeværet.

Svanøy gods

I 1804 kjøpte Hauge Svanøy gods i Sunnfjord for 12000 riksdaler. Dette var mye penger. Kjøpsforhandlingene ble gjennomført med sikte på at en venn av Hauge fra Numedal, Simon Knudsen Storemoen, skulle overta den. Storemoen ble derimot nektet å forlate Numedalsdistriktet fordi han var soldat. Hauge henvendte seg da til en ung bonde fra Hallingdal, Ole Torjussen Helling, og spurte ham om å overta godset. Ole hadde blitt omvendt til Gud etter å ha hørt Hauge forkynne, og begynte selv å reise rundt som predikant i øvre Hallingdal. Ole fulgte Hauges råd og solgte gården sin i Ål til broren, og flyttet til Sunnmøre. Der tok navnet Ole Torjussen Svanøe. Han viste seg snart å være den rette mannen på den rette plassen, og gården ble snart et mønsterbruk med mølle, skipsbyggeri og saltkokeri. Svanøy ble et samlingssted og hjem for vennene. Arbeidsløse kunne reise til Svanøy for å brødfø seg. Med stor  dyktighet og pågangsmot vant Ole seg allmenn respekt og tillit. Han deltok som representant på Eidsvoll i 1814, og satt som storingsrepresentant sammenhengende fram til 1842.

Jernmalmen i Rana

Da Hauge reiste gjennom Mo i Rana i 1804, viste vennene ham rundt i området der, også i en malmgruve. I den sammenheng skal  Hauge ha uttalt, i følge bygdeboka fra Rana, at ”Her synes det giørligt med Tiden å anlegge Jernverk”. Den store jernverksperioden kom mange tiår senere og gav dette bygdesamfunnet en eventyrlig oppblomstring, som varte ved i over 100 år. Det er fristende å si at her har vi et eksempel på ”Askeladden” som så mulighetene.  

Hans Nielsen Hauges etikk

Går det an å finne mer ut om etikken til Hans Nielsen Hauge? Et spleiselag mellom NHO og Utdannings- og forskningsdepartementet resulterte i et forskningsstipend. Dette gav meg mulighet til mer systematisk å undersøke Hauges brev og skrifter. Under arbeidet utkrystalliserte deg seg fire etisk prinsipper:

  • Tjenesteoppdraget
  • Brorskapstanken
  • Forvaltertanken
  • Likeverdstanken   

Jeg vil gå noe nærmere inn på hver av disse, og vil benytte Hauges egne formuleringer for  tydeligere å synliggjøre hva han mente.

Tjenesteoppdraget

”Saa er vaart Arbeyde og Tienestevillighed noget der skulde lyse".

I dette utsagnet, som er hentet fra et av Hauges brev til sine venner, understreker han eksemplets makt, det å være et godt forbilde. I den sammenheng bruker Hauge begrepet å ”lyse”, tydelig inspirert av Jesu ord fra bergprekenen: ”Slik skal også deres lys skinne for menneskene. Så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen” (Matt 5,16). Det er i følge Hauge avgjørende for ens troverdighet som kristen i verden at det er samsvar mellom den tro man forfektet og de handlinger man gjør. Det var hans ønske at folk skulle se at det var samsvar mellom ånd og hånd. Derfor formaner han vennene sine til å ”lyse” i alt de foretar seg. Det måtte være samsvar mellom ord og handling, mente Hauge, og viste til Bibelens ord: ”Lade os ikke elske med Ord ei heller med Tungen, men i Gierning og Sandhed”  Selv levde han som han lærte og lærte som han levde. Arbeidsomhet og tjenestevillighet preger Hauges liv. Han ser på sin gjerning som et kall, som et tjenesteoppdrag gitt av Gud, noe som skal lyse for menneskene.
    
I sin egen bok ”Christendommens Lærdoms Grunde” setter han i formanende form søkelyset både på seg selv og sine medarbeidere (fritt oversatt):

"Jeg og alle som deltar bør forplikte oss på å være trofaste, arbeide flittig, leve spartansk, heller gi andre enn å være late og nyte selv." 

Han unnlater ikke å nevne seg selv først. Han var klar over at vennene hans betraktet ham både som deres selvskrevne åndelige leder så vel som den koordinerende leder for hele det landsomfattende haugianske nettverket. For Hauge var det maktpåliggende å poengtere at hensikten med å være flittig og utføre et godt arbeid, var å ha noe å gi til andre som hadde behov for støtte og hjelp i en eller annen form. Her poengteres tjenesteoppdraget igjen.

Hauge så sammenheng mellom dovenskap og grublerier. Han mente at menneske kunne ha unngått å pådra seg psykiske problemer hvis de heller hadde brukt tida  til å arbeide. Et eksempel som kan belyse dette, er historien om Hauges møte med gårdbrukeren Jon Tengesdal fra Hjelmeland, gjenfortalt i ei bygdesoge. Nå sier historien ingen ting om at Jon led av dovenskap, men det var tydelig for alle at tungsinnet preget ham. Historien kan derfor stå som en illustrasjon på at Hauge så på arbeid som god terapi mot tungsinn:

Jon Ormsund Tengesdal var ugift og bodde på den mest avsidesliggende gården i Hjelmeland prestegjeld. Jon var plaget med tungsinn, mye på grunn av at han så sjelden kom i kontakt med folk. Som 20 åring møtte han haugianere fra distriktet  som rådde han til å dra til Bredtvedt for å snakke med Hauge, som han hadde forstått kunne litt av hvert.  Han la i veg over fjellet fra Årdal til Oslo, og kom dit etter en strabasiøs reise ganske uflidd med langt hår og skjegg. Det fortelles at Hauge tok vel imot unggutten, og skjønte snart at problemet hans var ensomheten og at arbeid kunne virke positivt på ham. Det sies ingen ting om at Hauge belærte Jon om åndelige ting, men han gav ham det  rådet at han skulle reise hjem å bygge veg til gården. Jon tok dette rådet som et hellig tegn, tok fatt på arbeidet og kom over tungsinnet. Men vegprosjektet ble han ikke ferdig med på grunn av svært så ulendt terreng og fordi han døde bare 26 år gammel. Vegen ble heller ikke fullført senere, men solide steinmurer og brukar av store og tunge  stein vitner om at Jon la etter seg mye svette i vegarbeidet

Tjenesteoppdraget hos Hauge var motivert ut fra synet på hele mennesket. Den åndelige siden kan ikke frikobles fra det materielle, heller ikke motsatt. Den åndelige siden er avgjørende viktig, men mennesket er også skapt til å arbeide, skape noe, være kreativ i sitt praktiske virke. Denne helhetstenkningen preget Hauge i hans møte med hverdagsmennesket, og denne helhetstenkningen ble et grunnleggende utgangspunktet for Hauges engasjement. Han tok den åndelig og den praktiske siden ved menneskets virkelighet på alvor ved alltid å kombinere ånd og hånd. Selv betraktet han seg som en tjener for de menneskene han fikk med å gjøre og for det samfunnet han var en del av.

Hauge forteller selv i boka ”Beskrivelse over Hans Nielsen Hauges Reiser”  at i de mest hektiske periodene av sitt liv sov han ikke mer enn tre timer i døgnet. Etter lange og strabasiøse reiser til fots, deltok han ofte i gårdsarbeidet før han holdt oppbyggelse om kvelden. Og før han gikk til ro for natten, benyttet han tiden i halvmørket til å skrive brev eller bøker. Slik ble hans litterære produksjon til, i all hast, med alle de mangler og svakheter som preger mye av hans litterære skrifter. Det at Hauge tok del i det praktiske arbeid der han kom, gav ham tillit blant folk flest. Særlig når Hauge kom til nye steder og møtte ukjente mennesker, ble det lagt merke til at han så raskt og aktivt tok del i hverdagens sysler. Ryktet om Hauges aktive medvirkning i gårdsarbeidet spredte seg snart over hele bygda. I sin kirkehistorie forteller Heggtveit en typisk historie om hvordan den engasjerte lekpredikanten tok del i det praktiske arbeidet når han besøkte en gård på sine reiser:

”Samtlige beretter, at Hauge deltog i den nasjonale Korntræskingen med liv og lyst; en Mand, der kom for at søge hans Raad i sin Saligheds Sag, blev rent forfærdet over at finde den bekjendte Guds Ords forkunder paa Laaven og stod en Stund ved Døren og teænkte over, hva han skulde sige. Endelig kom det langsomt og forsigtig: ”Det er ret! Jeg ser, at du atter har begyndt at drive Verden!”- ”Ja”, svarede Hauge raskt, ”jeg maa drive Verden, for at Verden ikke skal drive mig!” Dermed forsatte han sit Arbeide til Kvelden, da han holdt Opbyggelse for en stor Forsamling. Den fremmede nød da godt af hans gribende Vidnesbyrd og fik bagefter al den aandelige Veiledning han behøvde. Manden forstod nu, at det var Guds Vilje, at drive med Troskab den timelige Gjerning, aagre med den kostbare Tid og samtidig være ivrig i at arbeide for Guds Riges fremme."

Slik opparbeidet Hauge seg respekt og nøt stor tillit blant folk flest. Når han inviterte til oppbyggelse om kvelden, ofte på storgårdene i bygda, kom mange mennesker for å høre denne spesielle predikanten som med kraft kunne proklamere til den lydhøre forsamlingen: ”Lader os ikke  elske med Ord ei heller med Tungen, men i Gierning og Sandhed  

Brorskapstanken

”Ikke fordre for meget eller legge flere Byrder paa, end ens Medbroder formaar at bære” 

Utsagnet om at vi skal ta hensyn til vår ”Medbroder” er hentet fra boka ”Grund-Regler” som Hauge skrev under fengselsoppholdet. Sitatet er å finne i et avsnitt der Hauge også peker på at ”vi bør med Flid udrette det vore Medbrødre begiærer os til, saa Løfter opfyldes”.   

Her presenterer Hauge noe av det han legger i brorskapsetikken.

Hauge legger stor vekt på omsorgsaspektet i sine brev til vennene. Det at man blir vist omsorg,  er i mange tilfeller grunnleggende for enkeltindividets innsats, trivsel og utvikling. Menneskene er ulikt utrustet. Av den grunn kan ikke alle behandles likt, og kan derfor heller ikke bli tillagt det samme ansvar. Byrder eller oppgaver  må tilpasses den enkeltes forutsetninger. Pålegges det for store og tyngende oppgaver på enkeltmennesket,  kan opplevelsen av mislykkethet bli  påtrengende. Dette var Hauge klar over, og i tale og skrift manet han derfor sine venner til å vise omsorg, tjene andre med gode gjerninger,  bære hverandres byrder, vise aktelse for hverandre og være  viselig i sin  ferd.

Hauges mente at nestekjærlighet, brorskap og hjelpsomhet var avgjørende forutsetninger for at et fellesskap skulle fungere godt. Han var selv sterkt inspirert av det han leste om det fellesskap de første kristne utøvet, et åndelig og praktisk fellesskap der de delte alt. Han advarer sine venner mot egoisme og individualistisk holdning. Når han bruker begrepet "Skiin av Ærgjerrighed", er det for å understreke at den menneskelige egoisme er umulig å skjule for omverdenen. Egosentrisitet og ”Egennyttighed” er karaktertrekk som legges fort merke til hos et menneske og gir det dårlig ry. Slike egenskaper rammer alltid ens medmenneske og er derfor også til stor skade for fellesskapet. Hauge inspirerte sine venner til fellesskap. Han visste at en sterk fellesskapsfølelse ville gjøre det lettere for vennene hans å få gjennomslag i samfunnet både i åndelig sammenheng og med de mer praktiske gjøremål som de engasjerte seg i.

Likevel var det ikke motiveringen til fellesskap og vennesamfunn som skulle vinne allmennhetens gunst og anerkjennelse. Det var enkeltmenneskets liv og handling som først og fremst ville bli lagt merke til. Derfor var det avgjørende for Hauge å mane til nøysomhet og hardt arbeid, og søke det som var godt for medmennesket. Ved å innta en slik holdning ville fokus tas bort fra en selv, og rettes mot våre medmennekser.
 
Egoismens snarer

”Jo mer de faar, jo mer attraar de”  er et utsagn som finnes i et tillegg til boka ”Grund-Regler” og som belyser dette. Det lille skriftet er særlig interessant fordi Hauge bruker en del spalteplass til å ta for seg ulike problem knyttet til det å eie. Han bebreider ikke dem som ”samler sig Rikdom til Legems Ophold”, men dilemmaet oppstår når den menneskelige lidenskap og begjærlighet tar overhånd i strevet med å sikre seg til livets opphold, og mer enn det. Ofte vil dette skje på bekostning av andre. Denne egosentriske tilbøyelighet hos enkelte i venneflokkene gav Hauge noe oppgitt uttrykk for i et brev til venner i Rogaland i 1816. Han så at samholdet innen vennesamfunnet holdt på å slå sprekker. I brevet skriver han:

"En vil saa, en annen saa, og sjelden nogen fatter det Hele i eet med os, at gavne og virke forat give andre, ikke see til sig selv, nøye at passe og spare alle Ting, som rettferdig er”. 

Hauge ser at faren for stagnasjon i vennesamfunnet, både åndelig og materielt, ligger nær hvis det kollektive samholdet og synet for fellesskapet går tapt til fordel for mer individualistiske  holdninger. Dette kunne føre til at de som bevegelse ikke lenger ville ha samme mulighet til å prege samfunnet.

Praktiserte de haugianske vennesamfunnene Hauges brorskapstanke, eller ble de også fanget av egoismens snarer? En av Haugeforfatterne som levde nærmest Hauges tid, var biskop A. Chr. Bang. En del av Bangs intervjuobjekter i boka om Hans Nielsen Hauge fra 1874 hadde selv møtt Hauge og hans venner. På grunnlag av disse kildene er det mulig å danne seg et bilde av det haugianske vennesamfunnet og hvordan de fungerte seg imellom. Bangs registreringer sammen med notater som forskjellige embetsmenn har nedtegnet gir et godt bilde av hva som preget det haugianske vennesamfunnene. Det kan kortfattet oppsummeres slik:

  • Hauges venner bar preg av kjærlighetens og samholdets ånd
  • de viste gavmildhet og offervillighet
  • de levde som de lærte, deres ferd var stille, deres vandel forsiktig, og deres blikk innadvendt
  • de var pliktoppfyllende og arbeidsomme
  • de bar preg av å være i et søskenfellesskap og var hverandre til hjelp timelig og åndelig

Kildene tyder på at Hauges tanker om fellesskap og tjenersinn virkelig hadde slått rot i venneflokkene, og at disse holdningene preget dem i flere tiår etter hans død.

Økonomisk fellesskap

I Hauges formidling av brorskapstanken lå det også en sterk oppfordringen til vennene om at de skulle støtte hverandre økonomisk i vanskelige tider og låne hverandre penger når en annen hadde behov for det og hjelpe hverandre i alle sammenhenger. På den måten bygget haugianerne hverandre opp slik at de etter hvert utviklet seg til å bli en økonomisk kraft i samfunnet. Haugianerne hadde dermed et økonomisk fellesskap basert på frivillighet med et nettverk som utviklet seg på kryss og tvers i Norge. Flere personer i disse vennesamfunnene begynte å engasjere seg innen handel og industrireising, oppmuntret av den holdningen som tilsa at andre skulle tre støttende til når noen hadde behov for lån eller andre vennetjenester. Fordi fellesskapsfølelsen gjorde at de trådte til med ulike hjelpetiltak når behovet meldte seg, fikk de et konkurransefortrinn i forhold til andre aktører på markedet, som ikke hadde et slikt nettverk. Det var også en styrke at de hadde spredt investeringer over hele landet og i mange virksomheter. På den måten kom de til å stå sterkere i motgangstider. Dette kom også andre enn dem selv til gode ved at vennene etablerte virksomheter som skaffet arbeidsplasser til mennesker som ikke var med i vennesamfunnene, men som trengte hjelp til å forbedre sine levekår. Brorskapsetikken var både av åndelig og praktisk karakter, og Hauge mente at denne brorskapstanken skulle omfatte alle mennesker. Den skulle ikke bare begrense seg til vennesamfunnene. Alle er min neste, mente Hauge, og han gikk et skritt videre og hevdet at det var en kristenplikt å hjelpe alle mennesker som lider til et bedre liv. Vi møter altså en allmen brorskapsetikk i haugebevegelsen. Å skaffe ledige hender arbeid, var for Hauge en naturlig konsekvens av brorskapstanken. I et brev i 1804 formulerer han dette til sine venner i en oppfordring om å "giøre Sammenskud eller laane og hielpe til Et og Andet, Fabrickers Opreisning med nyttige Brug, som da den Fattige kan have ved sin Sved at æde Brød af".  

Forvaltertanken

”Vi skal bruge og kan have Verdens Gods som gode Husholdere at regiere over”

Hva innebærer det å være en god forvalter av naturressurser, kapitalressurser og de menneskelige ressurser? Tanken om den enkeltes forvalteransvar har Hauge fra Bibelen. Gud har gitt mennesket et ansvar for å ta hånd om alt det skapte og alle de goder  enkeltmennesket har fått. Mennesket er Guds husholder på jord. Hauge bruker ofte begrepet husholder når han tar opp problemstillinger omkring menneskets forvalteransvar. Han sier at en god husholder skal ”aagre med sit Pund”. Det han ønsker å si med dette uttrykket er at man skal forvalte sine evner, sin eiendom og sin kapital på en måte som gir avkastning og som fører til en positiv utvikling både for den enkelte og for fellesskapet. Hauges forvaltertanke gir grunnlag både for vern av naturressurser og en positiv holdning til arbeid.  Man forvalter skaperverket, men eier det ikke. Ressurser skal ikke sløses bort og ressursgrunnlaget ikke ødelegges. Ressurser, evner og anlegg skal brukes til beste for en selv, for våre medmennesker og for framtidige generasjoner. Denne langsiktigheten i forvaltertjenesten var Hauge opptatt av for 200 år siden!

Gud har gitt mennesket et ansvar for å ta hånd om alt det skapte og alle de goder hver enkelt har fått. Den rette husholder forvalter naturens rikdommer med skjønnsomhet og visdom. Derfor skal en forstandig forvalter også legge inn langsiktighet i planlegging og økonomiske disposisjoner. Hauge berører fristelsen til økt forbruk i motsetning til langsiktig planlegging i et brev som han stiler til ”fortroelige Christendommens Elskere”:

”Thi Naturens Forandring og Skaberens Styrelser derved, at den giver Overflod og atter prøver Mangel, Saa skal vi spare og samle i den gode Tid for at have baade selv og hielpe andre i den dyre Tid”.

Mennesket har i følge Hauge ansvar for å forvalte skaperverket ut fra et langsiktig perspektiv. Det å forvalte skaperverket setter visse begrensinger. Hauge er blant annet oppmerksom på at uhemmet utbytting av naturressursene kan skape miljømessig uballanse i naturen. Han konkretiserer sitt syn når han klandrer personer med eiendommer som ”ikke har seet paa andet, en hvorledes de kunde opsvinget sig i Pragt og overdaadigt Levnet, udhuget Skaavene og udamtet Jorden paa nogle Aar, eller tenkt, det er nok i sin Tid, agtet ikke paa Efterkomere” .

Hauge er her forut for sin tid når det gjelder økologisk tenkning og det å forvalte  naturressursene med tanke på kommende generasjoner.

Likeverdstanken

”Gud anseer ikke Personer”

På 1800-tallet eksisterte det i Norge et klart definert kjønnsrollemønster, og i tillegg var det store sosiale ulikheter. Prinsippet om menneskets likeverd ble for Hauge et viktig utgangspunkt for hvordan man skulle behandle enkeltmennesket. Dette synet har han fra Bibelen. Det er i  boka De Eenfoldiges Lære og Afmægtiges Styrke han skriver om at ”Gud anseer ikke Personer, men den, som giør Ret og Retfærdighed”. Her sier Hauge noe avgjørende viktig om likeverdet mellom personer. I dette ligger det at mennesket har samme verd overfor Gud uansett stand og stilling, alder eller kjønn. Det tradisjonelle kjønnsrollemønster på 1800-tallet stod i sterk kontrast til Hauges forståelse av likeverd mellom kjønnene. Derfor møtte han mye motstand i sin samtid, særlig når det gjaldt det å bruke kvinner som forkynnere i de haugianske vennesamfunnene. Som storbonde på gården Bredtvedt utenfor Oslo, giftet Hauge seg med ei husmannsjente. Dette ble det også lagt merke til, for det å gifte seg under sin stand på den tida, var uvanlig og upassende.

Ett eksempel på hvordan Hauge brukte kvinner til forkynnere er Sara Oust fra fjellbygda Vingelen i Nord-Østerdalen. Sara hadde hørt Hauge forkynne, og hadde blitt motivert til selv å begynne å forkynne, først i sin hjembygd og deretter i bygdene omkring. Denne unge kvinna i 20 årene viste seg å være både uredd og fornuftig. En gang besøkte hun Guri og Bersvend Holen på Tynset. Besøket illustrerer hvilke problematiske situasjoner Sara kunne komme oppi, og hvordan hun taklet dem.

Sara satt og sang en salme fra Hauges ”De sande Kristnes utvalgte Salmebog” da prosten, Andreas Fuglsang Dircks ,kom stormende inn i stua. Han hadde fått greie på at Sara var på besøk. I fullt sinne reiv han boka fra henne og kastet den inn i varmen, samtidig som han gav henne en ørefik. Guri fikk ved hjelp av en stokk karret boka ut av flammene, og til deres store forundring var den uskadd. Presten skjelte dem ut for den virksomheten de drev. Plutselig stanset han foran Sara og sa: ”Du synes vel jeg har gjort deg urett og handlet ille mot deg”? ”Å, nei”, svarte hun, ”det kan ikke skade meg for jeg tror at alt som skjer meg skal tjene meg til gode. Men det forekommer meg at presten har handlet mest ille mot seg selv”. Da brast presten i gråt og gikk ut.

Fortsatt snakkes det i Nord-Østerdalen om denne særegne haugianerkvinna som uredd satte både lensmann og prest på plass.

I det såkalte Hitrabrevet, som Hauge skrev i 1802, gir han lokalt åndelig lederansvar til navngitte personer, både menn og kvinner. Dette at Hauge også oppnevner kvinner til åndelige ledere eller "opsynsmænd", var oppsiktsvekkende på den tiden, selv om noen hevder at på sine eldre dager gikk tilbake på sitt syn om kvinnelige forkynnere.

Aktualiteten

Et naturlig spørsmål melder seg. Har Hans Nielsen Hauges etikk aktualitet i dag?

I 1996 var det 200 år siden Hans Nielsen Hauge hadde sin spesielle åndsopplevelse, som skulle bli starten på et nesten eventyrlig liv. Som medlem av Haugekomiteen i Telemark tok jeg på meg utfordringen i dette jubileumsåret å markere Hauges sosiale betydning for Norge.

I den sammenheng utviklet det seg et nært og konstruktivt samarbeid med Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) i Telemark og Telemark Bondelag.

Hauges etikk skapte interesse og engasjement i landbrukssammenheng og i næringslivet. Seminarene som ble arrangert, viste at det var riktige tidspunkt å sette etikk på dagsorden, og  nysgjerrigheten vokste hos mange etter å ha møtt Hauges etiske tenkning på seminarer. De opplevde at hans tenking var allmenngyldig og tidløs. Signaler jeg har mottatt fra flere personer, tyder på at denne åndsinspirerte og visjonære lederskikkelsen fra vår egen kultursammenheng hadde mye å bringe inn i vår tid. Også studenter som deltok på Haugeseminarene gav uttrykk for  at de savnet den etiske dimensjonen i undervisningsplanene. Mange av fagplanene har føringer der det understrekes at den etiske dimensjon må tas med, men når undervisningsplaner utvikles, blir ofte denne dimensjon utelatt på grunn av annet fagstoff som trenger plass og tid. Her ligger det en stor utfordring for undervisningssektoren i tiden framover. ”Etikken må ikke bare bli næringslivets oppgave å ta tak i. Vi kan ikke alene makte denne utfordringen hvis det ikke er lagt et grunnlag i forkant”, uttrykte en representant fra næringslivet. Et samfunnsmessig krafttak må settes inn for økt  etisk bevisstgjøring i utdanning og arbeidsliv. Det vil være en god samfunnsinvestering!

Det vest-afrikanske landet Benin har gått fra å være et diktatur til nå å bygge opp et demokratisk styresett. Fattigdomsbekjempelse, utdanning, landsbyutvikling og antikorrupsjonstiltak er viktige politiske prioriteringer. I 2001 fikk jeg anledning til å presentere bondesønnen, lekpredikanten og lederskikkelsen Hans Nielsen Hauge for det politiske lederskap i landet. Hauge passet inn også i den afrikanske  kulturelle sammenhengen. Etikken hans viste seg å være grensesprengende, allmennmenneskelig, og bondesønnen fra Norge kunne mange lett identifisere seg med.

Innen næringslivet er det en økende interesse for etisk kompetanseutvikling. Det at enkeltmennesket fungerer godt på arbeidsplassen i fellesskap og samhandling blir av mange bedrifter vurdert som et viktig fundament for bedriftens mulighet til å takle store utfordringer i et hardt presset marked. På bakgrunn av mitt forskningsarbeid de tre siste årene om Hauges etiske tenking har jeg utviklet et metodisk verktøy for etisk bevisstgjøring. Dette ble gjennomført i busselskapet TIMEkspressen Notodden i 2003. Det nyskapende ved dette prosjektet er at man tilpasser ikke internasjonale verktøy for problemløsninger innen feltet, men tar utgangspunkt i en historisk person og norsk bedriftsleders etiske tenking omkring næringsvirksomhet, arbeid, fellesskap og samhandling. Interessant nok har også andre bedrifter, som er i tøffe omstillingsprosesser, kommet etter og ønsker lignende involveringstiltak. Det at man aktualiserer tanker og holdninger ut fra eget lands kulturelle ståsted og tradisjoner inn i dagens næringslivstenking, vinner gehør.

Hans Nielsen Hauge var viktig for sin tid, men også i dag ser det ut til at hans tanker om arbeid og ledelse, fellesskap og samhandling ha interesse i ulike sammenhenger.
Bondesønnen fra Tune i Østfold setter på nytt sine spor i det norske samfunn.

Litteratur:

Alnæs, Karsten (1996). Historien om Norge, del 3. Gyldendal.
Bang, A.Chr. (1910). Hans Nielsen Hauge og hans samtid. Gyldendalske Boghandel.
Brandal, Trygve (1994). Hjelmeland. Bygdesoge 2 1800-1990. Hjelmeland kommune.
Breistein, Dagfinn (1955). Hans Nielsen Hauge. Kjøbmand i Bergen. John Griegs Forlag.
Hauge, Hans Nielsen (1910). Udvalgte Skrifter. Bergen.
Kullerud, Dag (1996). Hans Nielsen Hauge. Mannen som vekket Norge. Forum Aschehoug.
Kvammen, Ingolf(red.) (1974). Brev frå Hans Nielsen Hauge, bind 1-3. Luther Forlag.
Ording, Hans Nielsen Hauge og Fæhn, Helge (red.) (1947-1954). Hans Nielsen Hauges skrifter, bind 1-8. Andaktsbokselskapet.
Ravnåsen, Sigbjørn (2002). ÅND OG HÅND. Hans Nielsen Hauges etikk for ledelse og næringsliv. Lutherstiftelesen.
Sejersted, Francis (1978). ”Den vanskelige frihet. 1814-1851”. K. Mykland (red.) Norges historie, bind 10. Cappelen.

Powered by Cornerstone