Uttalelser/Torps hilsen til jubilanten: - Finn Jarle oppdaget Amerika - men nå venter Europa! - Min reise med en revolusjonær!

Torps hilsen til jubilanten: - Finn Jarle oppdaget Amerika - men nå venter Europa! - Min reise med en revolusjonær!

Boken til Finn Jarle Sæles 70-års-dag, «Glede i kamp»
Jan-Aage Torp
09. Juni 2017
Torps hilsen til jubilanten: - Finn Jarle oppdaget Amerika - men nå venter Europa! - Min reise med en revolusjonær!Torp og Sæle i 2017! Jeg hadde hørt om kristenredaktøren i Bergen, Finn Jarle Sæle, men gjennom hele min tid som kirkepolitisk korrekt pastor i 1980-tallets kristen-Norge, holdt jeg en armlengdes avstand til Dagen-folket på Vestlandet. Jeg var Vårt Land-leser og Oslo-pastor, må vite. Vi holdt oss til hovedstrømmen i norsk kristenhet!
 
Men så fikk jeg en trefning med Herren. Først i 1988, og nå ble min kirkepolitiske korrekthet kraftig utfordret. Og så kom Herrens dødsstøt over mine pastorale ambisjoner i 1991 da Han kalte meg til å være en stridsmann.
 
Hva med Finn Jarle Sæle? Nå burde jeg kanskje søke kontakt med ham? Min nye venn Ludvig Nessa prøvde å formidle kontakt, men noen av trosbevegelsens ledere advarte redaktør Sæle mot pastor Torp. «Han er like farlig som Jan Hanvold på 1980-tallet», hvisket de til ham…. Jeg la igjen telefonbeskjeder til Sæle i mai, i juni, i august 1992. Han ringte meg aldri opp igjen….
 
Men en dag i september 1992 ringte telefonen: «Dette er Finn Jarle Sæle. Jeg er blitt advart mot deg av dem som jeg trodde var dine egne, men når jeg har fulgt med fra sidelinjen på at du står så sterkt med Ludvig og Børre i kampen for de svakeste, og at du bygger allianser med Emanuel Minos og Arvid Tångberg, da pirret det min nysgjerrighet. En sånn mann vil jeg jobbe sammen med, så derfor ringer jeg nå», sa Finn Jarle på den skurrete telefonlinjen fra Dagens sjefskontor i Bergen.
 
Et vennskap var begynt - som idag etter 25 år - vedvarer og forsterkes.
 
 
Å være venn og medarbeider med Finn Jarle er som å ha et ekstra ekteskap. Han er ikke bare en venn for de koselige pizza-kveldene, men han er som en orkan av engasjement og vyer og konsekvensrike planer. Han mener det ikke slik, men realiteten er: Enten er man med Finn Jarle, eller imot.
 
Etter 25 år med vennskap og samarbeid med Finn Jarle er alt som før når vi snakker på telefonen. Aina og jeg humrer og blunker til hverandre når jeg samtaler med ham. Samtalen starter gjerne med et lite spørsmål fra min side, og så en endeløs serie av utgreiinger av Finn Jarle der han ikke enser at jeg forsøker å legge inn et lite ord. Aina og jeg smiler til hverandre idet vi nyter kveldens krim på tv mens Finn Jarle greier ut - i 10-20-30 minutter - uten at jeg slipper til med mer enn et «ok, ja».
 
Men det er dette jeg elsker ved Finn Jarle Sæle! Han er ikke en nøytral kosebamse av en sjefredaktør og ideolog, men et reformatorisk stormvær som elsker Gud, sin neste, og hele verden! Uten å overdrive: Finn Jarle elsker sine medmennesker! Han klarer ikke å la være!
 
Ikke alle klarer å ta imot denne kjærligheten fra en annen. For meg har det vært en opplevelse jeg ikke kunne ha klart meg uten.
 
I august 2016 hadde jeg gått igjennom et seks-måneders helvete, og jeg holdt på å avslutte livet. Aina og jeg hadde mange trofaste venner i utlandet, men i Norge var «vennene» mer opptatt av å holde avstand - «inntil det roer seg rundt Torp». Jeg orket ikke den norske ensomheten, så jeg ringte Finn Jarle. «Nå har jeg tre ganger nesten begått selvmord i sommer», betrodde jeg ham. «Hva sier du, Jan-Aage!? Dette ante jeg ikke», sa en gråtkvalt Finn Jarle. 
 
Dagen etter ringte han meg: «Idag har jeg kunngjort for hele staben i Norge Idag at nå skal jeg normalisere Jan-Aage Torp. Det spiller ingen rolle hva folk mener, men det er slutt på at vi skal svikte en venn!» 
 
Finn Jarle lot det briste eller bære. Uansett kostnaden.
 
 
I april 1993 sa jeg til Finn Jarle etter at han i dusinvis av timer hadde lagt ut for meg på telefonen om sin beundring for Pat Robertsons amerikanske Christian Coalition: «Jeg syns vi skal starte i Norge, Finn Jarle. Vi samler noen av våre beste venner. Vi skriver en bok. Du og jeg flyr over til Amerika for å treffe Pat Robertson!» 
 
Finn Jarle var målløs - for en gangs skyld: «Er det mulig?! Jeg har jo aldri vært i Amerika….» 
 
Jeg ringte min søster Liv-Ellinor som den gang var forlagssjef i pinsebevegelsens forlag, og jeg ringte Emanuel Minos, Ludvig Karlsen, Arvid Tångberg, Ludvig Nessa og noen til. Og vipps - så var det klart for bokutgivelse av «Norge - Vend i tide!» I juni 1993 lanserte vi boken foran et fulltallig pressekorps, og Finn Jarle og jeg ble avbildet i Aftenposten og Vårt Land på løveryggen på Løvebakken foran Stortinget. Kristen Koalisjon Norge (KKN) hadde sett dagens lys.
 
Så bestilte jeg flybilletter for Finn Jarle og meg til USA. Jeg sendte en faks til Pat Robertsons kontor i Virginia Beach - men intet svar. Så foreslo Finn Jarle at vi kunne fly til Minnesota der hans datter Trude gikk på skole. Så kunne vi skrive artikler om norsk-amerikanere mens vi ventet på svar fra Pat. 
 
Vi hadde fire eventyrlige dager i Minnesota og Dakota-statene, men på fredag hadde vi ennå ikke hørt fra Pat. Da ringte jeg hans kontor. Sekretæren svarte vennlig: «Dr Robertson will be happy to see you on Monday. For 10 minutes.» Finn Jarle og jeg lo og lo. Til Amerika for 10 minutter med Pat Robertson! Men vi koste oss som småpjokker - og satte oss på første fly.
 
Vi tok inn på det fasjonable Founders Inn-hotellet i Virginia Beach. Dagen etter satte vi oss på venteværelset til Pat. Han kom - 30 minutter forsinket. Vi ble vist inn på hans kontor. Finn Jarle hvisket til meg: «Nå må du føre ordet, Jan-Aage! Og ikke glem å invitere ham til Norge. Frist ham med laks og Grieghallen!» Trospredikanten Torp smilte. 
 
I løpet av de første 10 minuttene var det tydelig at vi hadde nådd Pats hjerte. Han tok en telefon til sekretæren og ba henne avlyse alle avtaler for denne dagen. «Jeg vil ha tid med mine norske gjester» sa han. Lutheraneren Finn Jarle hvisket: «Halleluja! Dette blir seier, Jan-Aage!» 
 
Tre måneder senere landet Pat og Dede Robertson i Norge i sitt privatfly med tre piloter og to sikkerhetsvakter. Vår uke-lange Norges-turne førte oss fra Nordkapp til Kristiansand, fra Grieghallen til Vikingskipsmuseet. Det ble laks og lusekofter, folkemøte i Grieghallen og bønnefrokost på Grand i Oslo med Bondevik og Pat. Halleluja, det ble seier!
 
 
I de neste fem årene ble det mange USA-reiser for Finn Jarle og meg. Vi elsket tre steder som var inkludert i reiseruten hver gang: Virginia Beach der vi var celebre gjester av Pat. New York der vi besøkte David Wilkerson og Times Square Church. Og Washington DC der vi ble tatt kongelig imot av Pats venner i Christian Coalition, i American Center for Law and Justice, på tv-kanaler, i Senatet, og i Representantenes Hus.
 
Finn Jarle måtte alltid innom «Barnes and Noble»-bokhandlerne for å fylle opp koffertene (også mine kofferter!) med de siste bestselgerne på New York Times-listen.
 
Men vi måtte alltid leve spartansk, om mulig. En gang skaffet jeg et rom for oss på Ungdom i Oppdrags senter i et lugubert område i Elizabeth, New Jersey. Da var Finn Jarle betenkt. «Er dette trygt, Jan-Aage?» hvisket han idet taxien kjørte oss dypere og dypere inn i de kriminaliserte områder.
 
Morgenen etter våknet jeg i seks-tiden, og straks hørte jeg Finn Jarles stemme: «Endelig har du våknet! Jeg har brukt natten på å lese biografien om denne generalen (jeg husker ikke navnet). Jeg har gledet meg til å fortelle deg hvordan vi kan følge samme krigsstrategien som generalen i kampen for Norge!» Vi lo og lo.
 
Et av de store øyeblikkene for Finn Jarle var da vi støtte på den mektige Newt Gingrich på Capitol Hill. Den nokså blyge Finn Jarle ba meg føre ordet. Han tok en rekke bilder av Newt og meg. (Dessverre er bildene i nedstøvede fotoarkiver i Dagen som Finn Jarle ikke har hatt tilgang til etter 1999.)
 
Møtet med Newt førte oss til Tom Delay, som i 1995 var blitt leder for republikanerne i Representantenes Hus. Delay og hans medarbeidere var ivrige etter å dele sine erfaringer med vikingene fra Norge.
 
I 1996 fikk vi det ærefulle oppdraget av styret for Regent University, Pats universitet, om å etablere deres europeiske avlegger - i Norge. Alle dører åpnet seg. Men maktkampen som ble ført mot Finn Jarle i Dagens eierskap, kostet for mye. Vi maktet ikke.
 
Vi utga en rekke bøker sammen på 1990-tallet. beslselgere. Vi deltok i mange tv-debatter. Vi holdt mange folkemøter. Når Finn Jarle og jeg er sammen, da skjer det alltid noe. Viktige ting.
 
 
Hva er Finn Jarles genialitet?
 
Jeg spør fordi han er intet mindre enn et geni. Hans kunnskaper og interesser favner bredt, og han ser lett linjene, historisk og ideologisk.
 
Men hans genialitet er egentlig hans kjærlighet til Gud, til sin neste, og til hele verden.
 
Kjærligheten gjør blind, heter det. Men med Finn Jarle er det motsatt: Kjærligheten gjør seende. 
 
Finn Jarle er et av de mest vitebegjærlige og nysgjerrige mennesker jeg noen sinne har møtt. Han vil vite ALT. Han vil kjenne ALLE. Han vil oppnå ALT.
 
Han er nokså blyg. Men ofte når han skyver sine venner frem, er det slett ikke bare på grunn av blygsel. Finn Jarle elsker å se sine venner lykkes.
 
Gjennom 25 år har Gud velsignet meg med en venn, Finn Jarle Sæle. En trofast venn.
 
Finn Jarle, gratulerer med de 70!
 
Men nå begynner neste kapittel, Finn Jarle: I 1993 begynte Amerika-eventyret. I 2017 begynner vi sammen i Europa. That´s an order! Reformasjonens kontinent skal re-formeres. Vi kjøper billetter. Du må komme tidsnok til flyet, Finn Jarle!
Powered by Cornerstone