Medieveteran Helge Øgrim: Reagerer på at man lager historier av personlige konflikter, kriser og tragedier

«IDAG fra hovedstaden» - på trykk i Norge Idag
Jan-Aage Torp
28. November 2017

MEDIA: – Jeg tror at det er veldig bra at vi har en kritisk presse, men jeg har reagert på at man lager historier av personlige konflikter, kriser og tragedier.

Medieveteran Helge Øgrim: Reagerer på at man lager historier av personlige konflikter, kriser og tragedierMEDIEVETERAN: Helge Øgrim peker på at pressens Vær Varsom Plakat har klare kriterier som vi alle bør forholde oss til, også på sosiale medier.

Det sier Helge Øgrim, kommentator og rådgiver i Minerva. Øgrim har tidligere arbeidet i NTB, Fiskaren og Dagbladet.no. Han var NTBs korrespondent i Washington DC fra 1993 til -99, og han var mange år redaktør i fagbladet Journalisten.

Norge IDAG har snakket med ham om utviklingen i media og om fokusering på enkeltpersoner. (Se hele intervjuet på «IDAG fra hovedstaden» her.)

– Jeg tenker ikke minst på en kar som Tore Tønne – som begikk selvmord på grunn av uetterrettelige meldinger i media, hvor han mistet håpet og tok livet sitt dagen etter. Det er en type ting jeg opplevde selv. Jeg har ikke tatt livet mitt da, takk og pris, men det var ikke så langt unna. Hva tenker d om dette, Øgrim?

– Dette handler om at pressen av og til er litt for brutal med enkeltpersoner. I gamle dager het det jo å gå over lik faktisk.

– I Tønne-saken var det først og fremst Dagbladet som drev den. Men mange medier fulgte opp etter hvert, så viste det seg etterpå at det ikke var hold i mange av hypotesene og antagelsene om hva som faktisk hadde skjedd. Selve omfanget ble så voldsomt at det i ettertid er lett å se at det kunne knekke en mann.

– Derfor ble vel også håndteringen av Tønne-saken ganske unisont kritisert i norsk presse, og jeg tror det ble tatt en del lærdommer av det. Men feilen er jo ikke utryddet.

– Du har i den senere tid forsøkt å bringe edruelighet inn i den norske debatten om «fake news» («falske nyheter»). Hvorfor?

Medieveteran Helge Øgrim: Reagerer på at man lager historier av personlige konflikter, kriser og tragedierNyhetene går lynraskt verden rundt. Løgnen går fortere enn sannheten. Det tar tid å etablere sannheter, men det er lynraskt å finne på en løgn.

– Falske nyheter er for det første et ekstremt og antagelig alt for populært begrep akkurat nå.

– Det er noen ting som klart kunne passet utvetydig innenfor begrepet, som for eksempel å bevisst å produsere usant innhold eller usanne påstander i en nyhetsjournalistisk drakt, og prøve å få det til å ta av, særlig via sosial medier, og slik påvirke opinionen i den retningen man ønsker, eller å skape forvirring og usikkerhet.

– I det siste tilfelle ligner det faktisk lite grann på militær etterretnings bruk av fortellinger til fiendens befolkning under kriger. Under de to verdenskrigene for eksempel var det ikke uvanlig med PsyOps («psykologiske operasjoner»).

– Jeg har ikke undersøkt så veldig, men jeg har sett overbevisende undersøkelser som peker i retning av at både russerne og andre i og for seg driver med dette, for å påvirke opinionen eller så forvirring.

– Det fins ting som er helt opplagt falske. Hvis en fotograf som jobber for et stort internasjonalt nyhetsbyrå som Reuters, manipulerer et bilde fra krigshandlinger i Beirut for å få det til å se mer dramatisk ut enn det egentlig er, så er ikke det et stort falskneri. Men det er et falskneri. Han tar en røyksøyle, og så gjentar han den 2-3 ganger over himmelen ved hjelp av Photoshop, og så skaper han et bilde av noe som ikke helt fant sted, men som nesten fant sted.

– Jeg mener at Trump-folket bruker falske nyheter om ting de misliker og ting som går presidenten imot.

– Jeg kjenner USA forholdvis godt. Jeg var der i 6 år som journalist og nettopp derfor er det vanskelig å forsvare begrepet. Det bør brukes, men hvis det skal brukes, må det brukes med stor forsiktighet, sånn at man selv klarer å avgrense det. 

Dermed kan man si til andre at: «Jammen hør nå her, dette er en journalist-vurdering» eller «dette er en politisk avis som har en oppfatning som preger deres dekning». Eller: «Dette er en kristen avis som har en oppfatning som preger deres dekning». Du er uenig, du tror ikke det er sant engang. Men det er ikke en falsk nyhet. Den er ikke laget for å forvirre eller bedra opinionen.

– Den er preget av journalistens eller redaktørens ståsted. Enten det er Finn Jarle Sæle eller det er redaktøren i Aftenposten Espen Egil Hansen, eller hvem det måtte være, så vil det finnes sånne ting som av de som er sterkt uenige, oppfattes som falskneri.

– Men å kaste påstander om falskneri rundt seg på den måten, og særlig mot aktverdige medier som gjør så godt de kan for å fortelle om ting som faktisk skjer, som formidler hendelser og nyheter i en redigert og noenlunde balansert form, det mener jeg er direkte farlig og uansvarlig. Jeg tror det undergraver en pilar i demokratiet.

– Men er det ikke samtidig grunn til å vurdere mye mer kritisk hvilke verdimessige og etiske holdepunkter som finnes i de ulike avisog medieredaksjonene?

– Jo, men pressen er per definisjon en fri og uregulert virksomhet, ikke sant.

– Det finnes en tradisjon som er over 100 år gammel som går på at et allmennaviser som New York Times eller Aftenposten eller hva du vil, skal og bør ha en grunnidé om nøytral nyhetsformidling. Man skal slippe alle parter til. Man skal gi en saklig fremstilling av synspunktene til alle.

– Men man har fortsatt sin fulle rett til å skrive sitt syn, enten det er på lederplass eller på reportasjeplass.

– Så får folk gjøre anskrik, hvis de mener de er dårlig behandlet. Men det finnes ikke noen erstatning for dette.

– Sjefredaktør Finn Jarle Sæle roser CNN for at de har skjerpet seg og slipper motparten til, mer enn de gjorde før ...

– Ja, jeg så på CNN på 1990-tallet og de hadde jo programmer som Crossfire, hvor det alltid var høyre- og venstresiden. Svære verbale slagsmål i studio.

– Det er ikke sånn at CNN har noen svart historie. CNN har gått på sine blemmer. Det finnes journalister som slurver, det finnes redaktører som ikke leser kritisk sitt eget stoff før det kommer på trykk. Det finnes uklarheter, det finnes fristelser til å trekke konklusjoner der grunnlaget ikke er godt nok.

– I Norge har vi Pressens Faglige Utvalg (PFU), og så har vi da Straffelovens paragraf 269, som gjelder redaktørens ansvar. Er dette verktøy som er gode nok til å følge opp hvordan etikken håndheves i pressen?

Medieveteran Helge Øgrim: Reagerer på at man lager historier av personlige konflikter, kriser og tragedierFra forsiden i denne ukes utgave av Norge Idag

– Jeg mener PFU i hovedsak arbeider godt. Så er det svingninger i hva PFU vektlegger fra år til annet.

– Jeg har også kritisert PFU i mitt virke som redaktør av Journalisten, og jeg har foreslått at allmennhetens representanter skal ha et ørlite flertall i utvalget. Jeg har foreslått at de ikke skal utnevnes av pressens organisasjoner, fordi det blir litt «bukken og havresekken». 

Det er ikke et forslag som har fått noe gjennomslag, og kommer sikkert ikke til å få det heller.

– Det er foretatt mange modige utnevnelser til allmennhetsrepresentanter til PFU faktisk. Mange av dem har vært veldig flinke og veldig frittenkende.

– Men hvis vi snakker om flertall og mindretall, er dette en ordning som er egnet til å så en mistanke om at flertallet er sikret hvis kritikken oppleves som svært problematisk for selve det journalistiske virke: Hvordan journalistene er vant til å arbeide. Da er det fare for at man viker unna for den klareste konklusjon, sånn som det er satt opp.

Powered by Cornerstone