På tide å avslutte seks-dagers-krigen

Norge Idag - 2. juni 2017
Tomas Sandell
31. Mai 2017

På tide å avslutte seks-dagers-krigenKLAGEMUREN: Jødiske skolebarn feirer 50 år siden gjenforeningen av Jerusalem, som fant sted da Israel vant Seksdagerskrigen i 1967. Foto: ApPå tide å avslutte seks-dagers-krigenTOMAS SANDELL (54), BOSATT I HELSINGFORS, FINLAND, ER GRUNNLEGGER OG DIREKTØR FOR EUROPEAN COALITION FOR ISRAEL (ECI) I BRÜSSEL OG FORUM FOR CULTURAL DI-PLOMACY I NEW YORK.Nå har det internasjonale samfunnet markert 50-års-minnet for seks-dagers-krigen og gjenforeningen av Jerusalem. Men til tross for at Israels forsvarskrig mot tre arabiske armeer i begynnelsen av juni 1967 var rekordkort, virker det som at krigen fremdeles pågår. Det internasjonale samfunnet har nemlig fortsatt vanskelig for å akseptere at det lille landet Israel mot alle odds seiret over de arabiske arméene, og som en følge av denne forsvarskrig fikk Israel nye landområder.

Krigen tok formelt slutt allerede etter seks dager, den 10. juni 1967, men fremdeles 50 år senere krever det internasjonale samfunnet at de områder som Israel «okkuperer» skal gis tilbake til tross for at det ikke var Israel som startet krigen. Den israelske «okkupasjonen» anses således å være roten til hele Israel-Palestina-konflikten.

Påstanden er feilaktig av to ulike årsaker. Man kan ifølge folkeretten ikke okkupere et landområde som allerede tillhører en juridisk. Judea og Samaria var blitt tildelt den jødiske staten i Palestina-mandatet i 1922 i det landområdet som ble igjen da det opprinnelige mandatet ble delt i to deler, et jødisk Palestina (siden 1948 Israel) og et arabisk Palestina, dagens Jordan.

FNs delingsplan fra 1947 var derimot blitt forkastet av Israels arabiske naboer og trådte således aldri i kraft. De landområder som Israel gjenvant i seks-dagers-krigen tilhørte derfor allerede landet ifølge folkeretten etter å ha vært ulovlig okkupert av Jordan i 20 år.

For det andre forbyr folkeretten uttrykkelig angrepskrig. Den sier derimot ingenting om landområder som blir tilrevet etter en regelrett forsvarskrig. Ett land, eller en gruppe land, kan således ikke starte en angrepskrig, og ifall man taper krigen beskylde motparten for okkupasjon. Folkeretten kan rimeligvis ikke forby land å forsvare seg eller oppmuntre land til å innlede angrepskrig med løftet om at man senere kan få tilbake alle territorier som man taper. Dette skulle være en resept for fullstendig kaos der aggressive stater belønnes mens de lovlydige savner juridisk rett.

Nå er det derfor på tide for verdenssamfunnet å akseptere utfallet av seks-dagers-krigen.

Javisst, Israels regjering har i FN-resolusjonen 242 akseptert at visse landområder skal gis tilbake i en fredsoverenskomst, men anklagene om at Israel idag okkuperer palestinsk mark er feilaktig etter som de «okkuperte områdene» aldri tilhørte en palestinsk stat.

Når man i internasjonale sammenhenger gjentar at seks-dagers-krigen er roten til Israel-Palestina-konflikten, så tar man derfor feil.

Ifall det palestinske folket (egentlig arabere bosatt i Palestina-mandatet) hadde vært interessert i en egen stat, ville en slik vært grunnlagt allerede i 1947 da FNs delingsplan ble tilbudt - alt hva de idag begjærer og enda mer. Man hadde med andre ord hele 20 år, fra 1947 til 1967, til å skape en egen stat, men det var ingen interesse. Derfor er det intellektuelt uhederlig å påstå at krigen i 1967 er konfliktens kjerne.

Som utenforstående spaltist er det ikke min oppgave å avgjøre hvordan konflikten skal løses, men Israels regjering har meddelt at man er beredt til å forhandle med palestinerne om en egen stat, men fastholder at Jerusalem bør forbli Israels udelte hovedstad, dog slik at dagens status ikke blir forandret og tempelberget bevares under jordansk administrasjon. Det er ingen urimelig forhandlingsposisjon.

Etter 50 år er det på tide for det internasjonale samfunnet å erkjenne at seks-dagers-krigen er over og at Jerusalem er, har vært, og alltid kommer til å forbli jødenes hovedstad. Dette faktum erkjennes, de facto, hver gang et statsoverhode reiser til Jerusalem for å treffe landets regjering. Disse møter skjer ikke i Tel Aviv men i Jerusalem. Når man litt slendrianaktig har snakket om en deling av Jerusalem i øst og vest, glemmer man å presisere at nettopp det østlige Jerusalem med Klagemuren er det historiske Jerusalem som er hellig for det jødiske folket. Ifall man anser at Israels krav på Jerusalem er urimelig, må man vurdere alternativene, et delt Jerusalem og skape et nytt Mekka i Øst-Jerusalem der ingen ikke-muslim kan komme inn.
 
For de som vil verne om universelle rettsprinsipper og vurderinger, er det derfor viktig at man slår vakt om Jerusalems nåværende status som en forenet by som er åpen for alle religioner samt endog for de som ikke tillhører noen religion. Jerusalems gjenforening er en hendelse som er verd å feire, såvel for kristne, muslimer som for jøder.
Relaterte dokumenter
Powered by Cornerstone