Endog Sverige har grunn til å feire Israel

Norge og Sverige av sentral betydning da FN anerkjente Israel

Tomas Sandell er spaltist i Norge Idag
Tomas Sandell
28. Mars 2017

Norge og Sverige av sentral betydning da FN anerkjente IsraelSKANDINAVISK ENGASJEMENT: Nordmannen Trygve Lie og svensken Emil Sandström var sentrale aktører da FNs delingsplan for Palestinamandatet ble vedtatt. Det la et fundament som jødene kunne proklamerte staten Israel på.Norge og Sverige av sentral betydning da FN anerkjente IsraelEn stat kan med andre ord ikke og moud forklarte Abbas hvordan et steg lengre okkupere et landområde San Remo-resolusjonen som allerede tilhører dem ifølge folkeretten - Tomas SandellDet nærmeste året ser ut å bli en eneste stor folkefest for alle Israels venner. I juni feirer vi femti år siden gjenforeningen av Jerusalem. I august har det gått 120 år siden den førsta sionistkongressen i Basel. Senere på høsten rettes oppmerksomheten mot at det er 70 år siden FNs delingsplan som anerkjente jødenes rett till en egen nasjonalstat. Men det slutter ikke der. Allerede neste år feirer den jødiske staten 70 år.

Mens alle venner av det jødiske folket forbereder seg til fest, planlegger andre protesttog for å rette oppmerksomheten mot det de kaller ”den store katastrofen.” I de nordiske hovedstedene virker det som at man for tiden forholder seg forsiktig positiv til staten Israel. Med ett unntak, den svenske utenriksministeren Margot Wallström. Da hun i forrige måned kunngjorde at Sverige skal utpeke en egen rapportør till fredsprosessen i Midtøsten, var det ikke mange som tok initiativet med særlig alvor. Wallström har profilert seg som en av det internasjonale samfunnets største forsvarere av en palestinsk stat og skammer seg ikke for å kalle gjenforeningen av Jerusalem for en illegal okkupasjon. Følgelig stemte derfor Sveriges regjering ifjor høst for en UNESCO-resolusjon som totalt fornekter jødenes 3000-årige historie til deres evige hovedstad.

Margot Wallström har sikkert mange kvaliteter, men noen historiker eller diplomat er hun ikke. Når Wallström taler om femti år av jødisk okkupasjon av Palestina, oppramser hun visselig en politisk klisjé fra Olof Palmes tid, men hennes beskrivelse av konflikten mellom israelere og palestinere er forsiktig sagt problematisk.

Israel kan rimeligvis ikke okkupere palestinsk mark ettersom det i 1967 ikke fantes noen palestinsk stat. Det tåler å bli sagt om igjen at de landområder som Israel gjenvant i den såkalte seks-dagers- krigen, forøvrig en forsvarskrig, var blitt ulovlig okkupert av Jordan og Egypt i 1949 etter at ha vært utlovet til en fremtidig jødisk stat allerede i 1922. En stat kan med andre ord ikke okkupere et landområde som allerede tilhører dem ifølge folkeretten. Dette hindrer ikke at Israels regjering er villig til å forhandle om en palestinsk stat.

Wallströms analyse av Midtøstenkonflikten bekreftes ikke av virkeligheten. Hvis løsningen av konflikten mellom jøder og arabere består i å skape en ny palestinsk stat, kunne problemene ha blitt løst veldig smidig i perioden 1949-1967 da disse landområdene tilhørte araberstatene Jordan og Egypt. Men istedenfor å skape en palestinsk stat samlet man sine ressurser til å utslette den jødiske staten. 

Man bør derfor ikke regne med noen offisielle gratulasjoner til den israeliske regjeringen når det feires 50-års-jubileum i begynnelsen av juni. Men hvordan skal Sveriges utenriksminister forholde seg til FNs delingsplan av 1947 og Israels selvstendighetserklæring av 1948? Når de palestinske lederne taler om Nakba, den store katastrofen, handler det ikke om 1967 men om 1948, året da en selvstendig jødisk stat ble utropt, i samsvar med FNs delingsplan. Nylig gikk PLO-lederen Mahmoud Abbas et steg lengre og forklarte hvordan San Remo-resolusjonen fra 1920 var den store katastrofen. Resolusjonen, som anerkjente jødenes rett til å gjenskape et nasjonalt hjem i Palestina, ble senere bekreftet av Folkeforbundet og av Forente Nasjoner, men beskrives likevel som  en katastrofe av Mahmoud Abbas. 

Sverige har dog en spesiell grunn til å rette oppmerksomheten mot FNs delingsplan da det var en svensk menneskerettsjurist, Emil Sandström, som ledet den kommisjonen som fikk i oppdrag å foreslå en fredelig løsning på konflikten. I historiske bøker om delingsplanen beskrives Sandström som en rettskaffen mann som ville finne en rettferdig løsning for både jøder og arabere. (I delingsplanen nevnes dog ikke palestinere som en separat folkegruppe). I løpet av flere måneder under det avgjørande året 1947 reiste Sandström med sin delegasjon rundt om i mandatområdet Palestina og møtte representanter fra samtlige befolkningsgrupper for å finne en løsning. Han besøkte endog jødiske oppsamlingsleire i Europa for å høre de Holocaustoverlevendes drøm om en egen stat. Det tok ikke mange måneder for Sandström å innse at de arabiske lederne i regionen ikke ville ha noen jødisk stat, men helt overbevist om behovet av en slik stat ble han etter å ha blitt konfrontert med de britiske troppenes hårdhendte behandling av de jødiske Holocaustoverlevende som ble stengt ute fra Palestina av britiske offiserer etter å ha overlevd nazistenes konsentrasjonsleire. Da det jødiske skipet SS Exodus ankom Haifa i juli 1947 men ble tvunget til å vende om etter voldsom motstand fra de britiske troppene, var Sandström på plass for å bevitne tragedien.

Hvis britene hadde fullført sitt Palestina-mandat, hadde hundretusentalls, kanskje milliontalls, jøder ha unnsluppet nazistenes konsentraasjonsleire og isteden funnet en fristad i Palestina.

Norge og Sverige av sentral betydning da FN anerkjente IsraelFNs delingsplan for Palestina var et første oppdrag for den nystiftede organisasjonen Forente Nasjoner som  ble ledet av nordmannen Trygve Lie. Hvis Sandströms oppdrag skulle ha mislyktes, fantes risikoen for at endog hele FN-prosjektet kunne ha strandet på samme måte som dets forgjenger, Folkeforbundet. Nå ble delingsplanen anerkjent av FNs generalforsamling den 29. november 1947, og et halvt år senere kunne Israel utropes som selvstendig stat - takket være norsk og svensk medvirkning!

For dem som studerer Sandström-kommisjonens arbeid fra 1947 står det klart at delingsplanen aktivt ble motarbeidet av samtlige araberland som siden endog stemte imot delingsplanen. Samme dag som delingsplanen ble forkynt i New York, ble palestinsk spetakkel innledet i Jerusalem. Slik har det fortsatt frem til denne dag. Men istedenfor å feire spetakkel og motstanden mot en jødisk stat, bør Sveriges regjering i år ta hensyn til FNs delingsplan som anerkjente en jødisk stat ved siden av en arabisk stat. At denne bragd ble rodd i land av en svensk jurist, Emil Sandström, samtidig som hele FN-organisasjonen ble ledet av en nordmann, Trygve Lie, gir anledning til en stor nordisk Israel-fest.

 

Relaterte dokumenter
Powered by Cornerstone